Mobbing

Vi kan godt snakke litt om elefanten i rommet.

For jeg tror at alle skjønner at barna og ungdommene som mobber andre, antageligvis blir mobbet selv / eller har blitt utsatt for omsorgsvikt i heimen, der de bor.

Men hvorfor snakker vi ikke om det? Hvorfor er det ingen som setter det på agendaen?

Eller er det noen som snakker åpent om det?

Organisasjonen MOT - har jobbet jevnt og trutt med utenforskap i ungdomsskoler og Videregående skoler.

Fritidsklubbene i hele landet jobber også aktivt med at ingen skal føle seg alene og utenfor. For det er ikke alle barn og ungdommer som finner seg til rette i lagidretter som fotball og håndball.

Det dukker også opp flere dansesentre i hele landet - for det er veldig fint for ungdommer spesielt å lære seg hva man kan gjøre med kroppen - for å bli mer bevisst seg selv som menneske.

Men blir det bedre? Blir vi kvitt mobbingen?

For noen år siden florerte Lærer Bjørndals metode på nettet. Det er mange forskjellige meninger om den metoden - for det skal noe til å stå imot mobberne i et klasserom. Klarer vi det?

Bildet er fra Spleisen på nettet.

Akkurat nå blir en kampanje på SPLEIS delt her, fra Røros. For som du kanskje husker tok Peder Angel sitt liv - etter mange år med ekstrem mobbing. Nå har Peder Angel stiftelse fått trykket opp T-skjorter med teksten; Våg å si ifra. 

For det skal noe til å våge å si ifra. Vi må tørre det. Vi må starte helt nederst i samfunnet vårt. Dette må bli en folkeaksjon - som viser at VI ikke vil ha mobbing noe mer!

For når politikerne ikke kan - så må VI vise at det går an!

For du har sett politikere i andre land, hvordan de bokstavelig talt snakker ned hverandre? Det er mange statsministre i verden som kaller sine landsmenn for forrædere og uegnet til å bo i deres land. De til og med skyter dem ned og dreper dem.

Se på politikerne i vårt land, som slenger fra seg ukvemsord til sine politiske motstandere. Ikke bare under valgkampene før kommune og stortinsgsvalgene, men som en vanlig praksis.

Se på tastaturtrollene på nettet - som lar seg påvirke til å slenge ut de verste trusler i kommentarfeltene.

Ser vi på dem alle sammen under ett - så er elefanten i rommet veldig aktuell. For hvilken barndom har alle disse negative menneskene hatt?

Er det noe rart at ungdommene tar etter? - og tror at det er sånn vi skal debattere i dagens samfunn? For man har ikke bare genene etter sin far og mor, eller arvet slike måter å snakke med hverandre på - men det handler også om miljøet man vokser opp i.

VI må vise at det går an å si sin mening og debattere på en saklig måte uten å angripe sine motstandere verbalt eller med vold.

Nå må vi starte med å samarbeide om å endre samfunnet vårt på en mer aksepterende måte. Slik som Human Rights organisasjonen jobber for.

Ellers er jeg redd vi fort kan miste vårt gode demokrati.

Dette ble kanskje et sidespor? - eller kanskje ikke....?

For som kronisk syk - så blir man så påvirket av all negativ adferd. Det påvirker oss. Man blir jo helt matt av å se på nyhetene om all verdens ubehageligheter. Da er det deilig å scrolle videre på mobilen og se noen koselige kattevideoer heller.

For inntrykkene blir for mye. Man blir sykere av å se at "hele verden er syk". Man gir nesten opp. Men det skal vi ikke! Det skal vi se mer på i et annet innlegg..

Barns oppvekst

Jeg har lyst til å forklare mer hvorfor vi blir som vi er - og hva vi kan gjøre for å få det bedre - når vi forstår sammenhengen.

Jeg vil starte med å se mer på genene vi har i kroppen vår. Da vil jeg vise deg denne flotte oversikten. For det er så enkelt å se hvordan genene våre går i arv på et slikt bilde med hunder - fordi de får så mange valper.

Bildet er hentet fra Beagle ringen

Det er det samme som skjer hos oss. Noe arver du fra din far, og noe arver du fra din mor.

Det er sånn genene går videre til neste generasjon.

Så i en familie med mange barn - kan det være stor forskjell på hvem som har arvet hva av genmateriale fra sine foreldre.

Så er det arv som også kommer inn i bildet - hva man blir vant med av daglige hendelser. Hvis det i en familie er god kjemi mellom mor og far og de snakker godt sammen og prater over kjøkkenbordet om dagens hendelser og hvilke forventninger man har til dagens utfordringer... -  så arver de ungene den væremåten - uansett om de har genene fra den ene eller den andre.

Hvis det er utrivelig rundt det middagsbordet - det krangles og kjeftes og det blir truet med diverse sanksjoner, så arver de barna den væremåten. Hvis man i tillegg blir trakassert på en ydmykende måte - så er det noe som følger deg resten av livet.

Alt dette er Barnevernet godt kjent med. Det er ikke bare de barna som blir slått eller krenket med vold som får traumer av sin barndom. Det er også de barna som blir holdt utenfor av sin familie. Enten pga religion eller andre måter å ekskludere noen på.

Men dette er veldig vanskelig å oppdage. Man skal være veldig sikker i sin sak - før man kan bryte inn i en familie og bestemme at det barnet skal bo hos fosterforeldre.

For barn er veldig lojale - de sier ingenting om hva som skjer på hjemmebane til andre i familien, venner eller de voksne som jobber i barnehage eller skole. 

På en av foredragene vi fikk gjennom Fosterhjemsforeningen kom det en flott ungdom fra Forandringsfabrikken som fortalte om sin oppvekst med en ruset mor. Hvor hen stelte for sin mamma og bla la et pledd over henne, før hen selv gikk til skolen. For mammaen klarte ikke å stå opp - hun lå på sofaen hele dagen. Barnevernet meldte sin ankomst og barnet ville at det skulle se fint ut i heimen - så hen vasket gulvene og prøvde å få hele stua til å skinne. Men dem gjennomskuet hvordan det sto til - og barnet ble plassert i fosterhjem. Hen fikk en god oppvekst og klarer seg veldig godt i dag. Det var tankevekkende å høre hen fortelle hvor skuffet hen ble av at ingen hadde sett hvor fint det var vasket før Barnevernet kom. 

Et barn opplever ting på en annen måte enn oss voksne. Hen var jo fremdeles veldig glad i sin mor og ønsket henne alt godt på veien i sitt liv. Livet i fosterhjemmet fikk hen til å skjønne at det hjemmet ikke var et godt sted å vokse opp for et barn. Man trenger trøst og omsorg - og ikke minst trygghet.

De barna som blir løyet til lærer seg å forholde seg til usannheter på forskjellige måter. Noen gjennomskuer det - mens andre merker at man kan gjøre det samme - og få fordeler av det.

Noen barn er rettferdige og kan brukes som vitner i rettsaker. Det viser seg at de husker veldig godt hva som har skjedd. Men her kommer også falske minner inn.  Gammel forskning kontra ny forskning viser at det spriker veldig hva man kan tro på.

Men som regel er minner fra vonde opplevelser i livet veldig sterke. Frykt er en grunnleggende vond følelse. Det er nok derfor min farmor på 4 år husket hvor skummelt det var å gå ned i en mørk kjeller. Jeg skriver mer om det i innlegget her.

Har du opplevd noe skikkelig skremmende som barn, så vil hjernen din huske det resten av livet! Fikk du trøst av en trygg person da du var liten - så fikk du bearbeidet opplevelsen på en god måte allerede da.

Men holder du frykten for deg selv og ikke sier det til noen - vil den frykten ligge et sted i den hjernen din og trigge deg videre i livet. Så det er lurt å tenke tilbake til hva som var vanskelig å sette ord på, da du var liten. For det ligger og lurer i hjernen din. Det er derfor psykologene spør deg om hva du opplevde som barn - og hva du fremdeles har problemer med av belastninger i livet ditt. For det er et mønster. Det du lærte som barn tar du med deg videre. Det er de repetisjonene i hjernen som blir gjeldende.

En dag er livet med store utfordringer for mye for den hjernen din - og du blir faktisk fysisk syk. Du går på veggen. Du blir utmattet. Du får hjernetåke og blir helt apatisk og giddasløs. Antagelig har du også hjerteklapp!

Du har sikkert lagt merke til at barn som er utsatt for seksuell vold - ofte lever et normalt liv - helt til de selv får barn, for eksempel. Helt typisk eksempel - er de barna som ble seksuelt misbrukt av Michael Jackson. I dokumentaren Leaving Neverland forteller de åpent og ærlig om det som skjedde. Hvordan de i årevis hadde fornektet det som skjedde, men som nå kjenner på at de MÅ fortelle. Slik at de selv kan bli kvitt de traumene de opplevde.

Vi som har fått kroniske sykdommer har veldig godt av å fortelle til noen hva vi har opplevd av traumer i barndommen til noen. For et eller annet som man har opplevd, ligger som et ubearbeidd minne i hjernen og klusser til livet.

Men du trenger ikke oppsøke en psykolog, for å snakke om alt dette. Kanskje en god venninne, et familimedlem eller noen andre du stoler fullt og helt på - kan hjelpe deg å bearbeide det vonde i livet ditt? Eller så kan du skrive det ut i en dagbok. Det er veldig lurt. Flere psykologer anbefaler å skrive Journal nå.

I et annet innlegg vil jeg fortelle mer om hvilke andre ting du kan gjøre for å bli bedre. 😊

Livets tre

Nå skal jeg lære deg noe som vi lærte på Grunnkurset, - før vi ble godkjent som fosterhjem.

Noen kaller det Livets tre - jeg husker ikke hva vi kalte det på grunnkurset. Hadde sikkert et kult navn. 

Som du ser av linken over her - så brukes metoden i forskjellige deler av livet. Bla når man skal gå gjennom livets traumatiske hendelser. For livet trenger ikke fortsette med å være vanskelig og problematisk. Når man får ryddet opp i kaoset i hjernen - så lærer man hva man skal fokusere på videre.

Livets tre symboliserer hvem vi stammer fra og hvem vi har rundt oss - hvem som former oss i livene våre.

Nederst på treet er røttene - som minner deg på hvem dine foreldre og besteforeldre er. Fra dem har du fått mange gode kvaliteter. Tenk gjerne etter hva hver enkelt betyr / betydde for deg.

Øverst på treet er alle kronbladene - som viser deg hvem du har rundt deg i livet og hverdagen din. Her kommer også familiemedlemmer inn. Alle vennene du har. Alle skolekamerater og andre du har blitt kjent med i løpet av livet ditt. Dine arbeidskamerater for eksempel. Vi har mange rundt oss! Vi er ikke alene. Selvom det kan føles slik av og til. 

Selve stammen på treet er dine tanker og mål for hvem du er og har lyst til å være i livet ditt. Hvordan har du lyst til å vokse?

Hvilke verdier fra røttene dine har du lyst til å bringe videre til dem du har rundt deg?

Hvilke verdier hadde dine foreldre og besteforeldre? For vi har alle arvet grunnverdiene fra de som har levd før oss. Noen verdier velger du å ta med deg videre.

Hvilke verdier har vennene dine og de du omgir deg med i hverdagen?

Hvem støtter deg og hjelper deg videre når livet butter imot?

Hvem motiverer deg til å gå videre når livet føles tungt?

For alt dette har du med deg i genene dine, det ligger i blodet ditt. Samtidig som du arver de egenskapene fra dine forfedre, som du kan vokse og blomstre med.

Miljøet vi har rundt oss, er også veldig viktig når vi vokser opp og lever videre - for det hjelper deg å være sammen med optimistiske og motiverende mennesker.

De som bygger deg opp. Snakker med deg om livets utfordringer og som hjelper deg når du ligger nede. For de skjønner hva du trenger.

Disse menneskene har du rundt deg - og disse skal du omgås med så ofte du kan. Disse folkene gir deg gleder og motivasjon til å gå videre. For vi kan danse med andre. Det hjelper alltid på.

Så kan du heller prøve å unngå dem som tramper deg ned. Som skremmer deg til å tro at fremtiden ser mørk og skummel ut. 

Bruk gjerne tankene på Livets tre hver dag - som en påminnelse for hvem som ga deg de varmeste klemmene i oppveksten, som snakket med deg om dine tanker og følelser - som hjalp deg å forstå hvordan vi kan støtte hverandre og trå til - når livet butter imot!

På fosterhjemskurset tegnet vi oss derfor selv - som en sirkel i midten på et ark. Vi skrev navnet vårt i den sirkelen. Så tegnet vi opp mange sirkler - rundt den første sirkelen - med navnene på alle de folkene vi hadde rundt oss. Du kan fint gjøre det samme. Det kan være familie og / eller venner - eller sjefer og andre ansatte der du jobber. Da ser du at du har et godt nettverk rundt deg. Så kan du kikke litt nærmere på de navnene du har skrevet inn i de ringene. 

Hvem anser du som gode mennesker - som støtter deg og som gjør at du har det bra? Hva er det de gjør som du liker? Klapper de deg på skuldra og sier; "Så trivelig å se deg! Jeg liker så godt å se det gode smilet ditt? Skal vi gjøre noe morsomt sammen?"

Er disse positive menneskene sannferdige? Føler du deg sett og motivert? Har du lyst til å gå tur med dem og tilbringe mange timer sammen med dem? Gir dem deg energi? 

Er det sjefen som klapper deg på skuldra og sier; - "så bra at du kom i dag - vi trenger deg i fellesskapet i dag. Du betyr så mye for oss! Jeg vet hva du står i nå. Så jeg setter STOR pris at du kommer hit i dag."

Hvem er det i disse ringene som ikke er så trivelige å være sammen med, men som du allikevel har rundt deg? Hva gjør at de menneskene ikke er så trivelige? Lyver de? Mobber de deg? Kritiserer de deg på noen måte? Kikker de på klokka når du endelig kommer deg på jobb - og skuler på deg med et skjevt smil og sier; "Så bra du gidda å komme på jobb i dag, da?" 

Når du endelig har klart å kreke deg på jobb - for du har kanskje sovet dårlig den natta? Fordi familien din går i oppløsning hjemme...

Det finnes mange forskjellige folk der ute i vårt samfunn. Noen må du bare forholde deg til - for de kan du aldri forbedre. Psykopater for eksempel. De er skikkelig standhaftige. Narsisster er også veldig vanskelige å forholde seg til. Plutselig bare eksploderer de og skjeller deg ut etter unoter! Folk som er bipolare kan også være veldig vanskelige å være sammen med - for humøret svinger så fryktelig. De kan være superglade en dag - og fryktelig deprimerte en annen dag.

Men hvorfor har de blitt sånn? 

Det hjelper deg å forstå hvordan de har blitt sånn - for da blir det enklere for deg å forholde deg til dem fremover. Det skal jeg prøve å forklare deg i neste innlegget.

Andre helsetilbud

Det finnes også andre helsetilbud i vårt land - som kan hjelpe oss videre i vår søken om et bedre liv, heldigvis.

Da jeg gikk på veggen mens og etter mine foreldre døde - så fikk jeg time til Psykomotorisk fysioterapeut.De har lang utdanning og skjønner veldig godt at når toppen er sliten, så får du fysiske plager. Men dessverre er det kjempelange ventelister og du er veldig heldig hvis du får plass der. Jeg skriver mer om Lise, min psykomotoriske fysioterapeut i bloggen her.

For er du syk i kroppen, går du til fastlegen. Er du syk i toppen, så går du til psykolog. Man går liksom ikke til psykologen når man har vondt i ryggen? Men det burde man faktisk.

For når man går på veggen, blir syk og får en diagnose som gjør at det blir skikkelig kaos i hodet, er det lurt å få hjelp med å rydde i det voldsomme kaoset i hjernen.

Det kan man gjøre selv - ved å skrive en dagbok for eksempel. Da letter du også på trykket i hjernen - ved å skrive ned det som gnager deg. Flere psykologer på nettet skriver mye om dette nå. Jeg fant Nicole Sachs som forklarte dette så enkelt for meg på YouTube første gangen. 

Da husket jeg at psykologen Per Ole Mohaug her på BUP Røros, fortalte meg da jeg var fostermor, at det spilte ikke så mye rolle hvem ungdommen snakket med. Men at hen selv fortalte hva og hvordan ungdommen opplevde det som hadde skjedd i livet hens.

For det er det som hjelper på - å snakke med noen om de små hemmelighetene som du ikke har fortalt noen. Det hjelper hjernen å plukke frem det som er vondt å huske. Da sier Nicole at å skrive ut det samme i en bok eller journal hjelper også på. Da kan du lese det du selv har skrevet - og da blir det ikke så farlig noe mer. Du rydder opp i kaoset i hjernen.

Jeg bruker å kalle det for å rydde i kommoden i hjernen. Du kan forestille deg - eller tegne opp en kommode på et ark for eksempel. Så kan du skrive på skuffene de minnene du vil ha i de skuffene.

Fra internett; Kommode Max Home Vintage

Så kan du tenke på en kommode du har hjemme også. Hvordan klarer du å rydde i den kommoden? Ligger alt i et voldsomt stort kaos? Antagelig har du sokkene i en skuff, og trusene i en annen? Kanskje du til og med skiller ullsokker fra bomullsokker? Har du i tillegg sokkene sortert etter farger? Ja- da har du en veldig ryddig og fin kommode med klær i.

Men er kommoden i hjernen din like ryddig? Da er det lurt å hjelpe den hjernen å rydde litt. Skriv for eksempel; "Sommerminner" på en skuff. "Kjærester" på en annen. Slik kan du hjelpe hjernen med å rydde. Hva vil du ha i de skuffene dine?

I tillegg kan du tegne et bankhvelv - med mange låser og nøkler som hører til. Dette er de hemmelighetene som du ikke har fortalt til noen. Klarer du å skrive dem ned - og lese det som står der etterpå? Det kan være mentalt tøft. Jeg vil forberede deg på det, for det er lurt å være litt forberedt på den prosessen. For det kan bli tårer og voldsomme følelser. Men etterpå er det godt å få ut trykket i hodet!

Hvis du tror det blir for tøft å skrive ut dette kan du be om hjelp. Enten hos Psykisk helse i din kommune eller til psykologer - som har god utdanning og som kan hjelpe deg videre.

Du kan også velge å få hjelp av en EMDR terapeut, for eksempel. De er kanskje litt lettere å få time hos, enn hos psykologer med offentlig avtale, som ofte har litt ventetid.

Et veldig godt eksempel på at EMDR behandling hjelper - er å lese om Catrine som fikk god hjelp av sin behandler som brukte denne metoden. Fra å være ufør er hun nå stipendiat ved Institutt for psykisk helse, der hun arbeider med sin doktorgrad. 

Så du skjønner at ofte kan fysiske plager komme av traumer du har opplevd i livet. Da er det lurt å snakke med noen om det. De hjelper deg videre på veien.

At det skal hjelpe på dine smerter i kroppen er sikkert vanskelig å skjønne? - For leger og psykologer har ikke tenkt at sammenhengen er så tydelig. Men det er den.

Flere leger bruker Pain Reprocessing Therapy, PRT behandling på sine pasienter nå. De skjønner at psykisk vonde minner - utløser diverse smerter i kroppen. Flere i det store utlandet har gjort det i mange år - men også her hjemme begynner heldigvis flere å bruke denne metoden.

Noen får vondt i ryggen. Andre blir stive i nakken. Kanskje du har vondt i magen - eller du kanskje har fått problemer med ørene og svimmelhet - som meg?

Men altså - min påstand er helt klokkeklar! - Dette kan du også bli frisk av!

Vi er MANGE nå som har erfart det samme. Langvarige plager er nå borte og man kan leve et godt liv fremover. Jeg skal prøve å forklare deg hvordan du også kan få det bedre. 

Helse-spesialister

Nå skal jeg prøve å forklare litt forskjellen på de forskjellige helse-spesialistene.

Det er ikke enkelt; for det florerer så mange av dem.

Men fastlegen kjenner du til. Det er jo den legen som hjelper deg når du hangler. Hen prøver å finne ut hva som feiler deg og eventuelt sender deg videre til diverse spesialister. På siden her kan du finne alle de forskjellige helsespesialistene som kan hjelpe deg videre i helsesystemet vårt. Som du ser er det MANGE!

Spesialistene på diverse sykdommer setter så en diagnose - som melder tilbake til fastlegen din - hva dine plager kan være, utfra Diagnoseboka.

Men noen ganger finner ikke spesialistene tydlige tegn på at du har en spesifikk sykdom - slik at de kan sette en reell diagnose. Men dem skjønner at dette blir et langvarig sykdomsforløp og kan da forklare at du antagelig har fått få en kronisk sykdom.

Så man kan jo miste motet av mindre. For neste gang du er til fastlegen, så prøver hen å få deg til å akseptere og lære deg å leve med den diagnosen du har fått. Slik at du kan gjøre ting for deg selv - slik at du kognitivt kan få litt hjelp med å prøve tenke positivt om din livssituasjon fremover. Fastlegen kan hjelpe deg til å få opphold på diverse helseforetak som hjelper deg å fokusere på de gode dagene og leve godt med de helseutfordringene du har fått. Unicare er et godt eksempel på disse gode tilbudene i hele landet.

Fastlegen din kan sende deg videre til for eksempel fysioterapeut eller ergoterapeut. De hjelper deg med å styrke muskler og ledd - og hjelper deg å få viktige hjelpemidler i hus.

Det arrangeres også treningsmuligheter i enhver kommune via Frisklivssentralen.

Så det mangler heldigvis ikke noe på tilbudet om å bli frisk i Norge, Heldigvis. Det koster oss ikke skjorta heller. For vi har et godt demokratisk nettverk - som tar vare på oss når vi blir syke.

Så hvorfor blir ikke noen av oss friske?

Bok om Placebodefekten skrevet av Gunnar Tjomlid.

Da tar vi kanskje kontakt med leger og helsespesialister som kan hjelpe oss utenom det som Helsedirektoratet kan tilby oss?

Da kommer det opp mange gode tilbud der ute - som kan hjelpe deg. Det leser du jo om på Sosiale media, ikke sant? MANGE tilbyr deg hjelp - slik at du skal få det bedre. OG bli friske - OG få et mye bedre liv, hvis du lever slik de foreslår.

Men hjelper det deg? Blir du friskere av å tro at astrologi og stjernetegnene hjelper deg videre? At å tro på en holistisk levemåte kan hjelpe deg å bli frisk?

For noen hjelper dette - for de tror på det! TRO er kjempeviktig for oss alle. Viljen til å koble sammen puslespillbrikkene er sterke når det gjelder all slags tro. Alle religioner har en slags oppskrift for hvordan du kan ha tro på at det er en spesiell sammenheng.

Da kommer også effekten av placebo inn. Man tror på det som blir fortalt - og man trekker konklusjonene selv og kan faktisk bli friskere av å spise eller drikke den medisinen, eller leve etter den oppskriften man får.

Men for meg - som hverken tror på noen guder eller andre utenomjordiske vesener som har helende effekt - så leita jeg videre i mylderet av helseguruer som kunne hjelpe meg.

For de finnes også der ute - på det store internettet. Heldigvis. 

Diverse diagnoser

Du går til legen når du er syk - og du får antagelig en eller annen diagnose, som forklarer hvilken sykdom du har. Det er spesialistene som setter en diagnose - som fastlegen din kan sykemelde deg for.

Som du ser av Diagnoseboka er den laaaang.. ( jeg anbefaler deg å ikke lese om alle disse sykdommene - for man kan jo bli dårlig av mindre!)

Så når jeg gikk til fastlegen min - sendte hun meg videre til spesialisten på Øre, nese og hals - for Menieres - er jo sikkert en sykdom som kommer fra ørene? Det var jo jeg selv som nevnte det til henne da jeg dro dit første gang. For jeg hadde jo fått vite av en sykepleier jeg kjenner at mine svimmelhetsanfall lignet da veldig på Menieres? Så da ble det enkelt for spesialisten å sette den diagnosen. For undersøkelsene var jo egentlig ikke så veldig nøyaktige? Han sjekka om jeg hadde Krystallsyke. Men de som får den diagnosen kaster ikke opp, får diare og blir akutt uvel. Han kikka i ørene mine - og de var jo rene og pene - så da var det ikke ekstra mye voks i øregangene som kunne tilsi at hørselen ble noe værre. Så da ble det Menieres! 

Men er ikke symptomene veldig lik mange andre sykdommer? Her er en liste over andre vestibulære diagnoser. Så alle disse diagnosene har svimmelhet i seg. Hm. Jeg begynte å spekulere.

For jeg har lært at hjernen også sender ut lignende signaler når den blir sliten; når man er deprimert, opplever sorg, blir redd for fremtida, husker traumer fra livets utfordringer. Du kan se alle de psykiske diagnosene her.

Hjernen blir altså rett og slett for sliten til å ta inn alle inntrykk. 

Inntrykkene hjernen får kommer fra sansene våre. Det vi ser, lukter, hører, smaker og føler - både taktilt og det å bli befølt.

Så når den får for mye stimuli, så stenges en eller annen av sansene våre seg, av. Man hører dårligere / eller bedre forklart; man oppfatter ikke hva som blir sagt. Stemmene blir en grøt av ord. Men hvis du har teksten på på TVen når du ser nyhetene - og leser samtidig det som blir sagt - så hører du plutselig ordene. Er ikke det rart?

Man kan få hyperakusis - det  vil si at lydene man hører blir altfor høye. For du som også har fått en kronisk sykdom, har vel også oppdaget at å sette inn koppene i oppvaskmaskina blir altfor mye? Det bråker plutselig så skrekkelig mye. Man skvetter også veldig lett. Alle lydene kommer altfor plutselig på deg. Du er ikke forberedt. Du reagerer på trafikken når du går tur langs veien for lydene fra trailerne som svusjer forbi bråker så fryktelig mye. Man kan nesten kjenne at det å høre forskjellige lyder faktisk blir vondt.

Musikken blir altfor kaotisk. Å høre på ny og moderne musikk blir bare en grøt og du skjønner ikke om musikken skal være sånn, eller om du har blitt for gammel til å skjønne deg på denne moderne musikken. For de gamle slagerne, sitter fremdeles som et skudd. 

Vi som er født på 60 tallet, vi liker 70 og 80 tallsmusikk. Som Abba, Rolling Stones, Bruce Springsteen eller Oa hele natten. Ett av mine søskenbarn hadde spilt inn den sangen på kassett og spilte den om og om igjen, da vi lå og solte oss en sommer på Vikhammerløkka. Jeg ble rett og slett hjernevasket. For den kom om og om igjen 14 ganger på den ene siden av kassetten - og det samme på andre sida når vi snudde kassetten. Et morsomt ungdomsminne. 😍 Så lett er det altså å hjernevaske noen..

Foreldrene våre hørte på artister som Doris Day eller sangene som Flickorna i Småland. Besteforeldrene våre elsket for eksempel Summertime med Gershwin. Så derfor er det så fint å mimre tilbake og høre på disse sangene igjen. Det gir deg gode minner - og hjernen elsker det. For den husker ordene, rytmen og hvordan du følte deg da du hørte den. Se på demente mennesker på sykehjemmene som hører musikken de elsket da de var unge. Det er jo bare så rørende.

Men tilbake til diagnosene som også blir påvirket av hvordan vi har det. Når hjernen får for mye stimuli.

ADHD er en diagnose som mange med kroniske sykdommer kan kjenne seg igjen i. Leser du deg opp på symptomene som de med ADHD har, kjenner du igjen mange av dem. Det blir nå flere og flere barn som blir diagnostisert med ADHD. Og mobilen / skjermen får selvsagt mye av skylda. For disse barna er mer sårbare. De er aktivert fra før. De trenger ikke enda mer stimuli til hjernen.

Flere voksne får nå diagnosen ADHD også. Men er det ADHD? Kan det være sosiale media som hjelper til økninga av den statistikken..?? Hvem leser ikke på nettet om hvor perfekt man skal være? Hvor mye man skal rekke hver dag. Vi sammenligner oss med andre og tror at ALLE de andre gjør både ditt og datt med sine barn. Misunnelse er ikke en diagnose. Men allikevel er den dypt forankret i oss. Hva gjør det med deg at din beste venn drar på den Sydenturen IGJEN, mens du må spare penger for å sende barna på fotballskole. Hvordan har de råd til det? De som ser på de fine bildene og tenker at "endelig kan venninna mi kose seg i varmen" - får det faktisk litt bedre med seg selv. Å unne andre gode ting i livet er en veldig god egenskap. Å sitte å mate seg selv med misunnelse eller frustrasjon og sinne hele dagen med den mobilen er ikke bra for noen.

I den helt andre enden av psykiske diagnoser finner vi  Schizofreni. Det virker jo veldig skremmende ikke sant? Hvordan kan noen bli så syke i hodet? Det avhenger også av genene våre, arven vi har fått fra familiemedlemmene våre - og miljøet vi vokser opp i. Men man kan altså bli frisk av det også! Les boka; I morgen var jeg alltid en løve.  Så skjønner du at man kan bli frisk. Boka kan du låne på Biblioteket.

Men før du blir så syk, kan du få hallusinasjoner av forskjellige slag. Du kan se og høre ting som andre ikke kan se. Det trenger ikke å være noe farlig altså. Det er bare sånn hjernen vår er.

Lillebror og Knerten i filmen "Knerten i knipe". Foto: Trond Tønder/Paradox

For noen som har det veldig trøblete i livet kan begynne å dissosiere. Det er heller ikke farlig - for du har dissosiert mange ganger selv. Men du tenker ikke over at du gjør det. For eksempel når du kjører en lang biltur. Så begynner tankene å gå. Du tenker på helt andre ting enn det du holder på med. Kjøringa går av seg selv, og du hører på radioen eller lydbok. Kanskje du snakker med noen i bilen - eller via høyttaleren i bilen. Plutselig er du fremme. Du klarer ikke å huske om du har sett de vakre blomstene i veikanten, eller solnedgangen i det fjerne. Du har dissosiert og tenkt på noe helt annet. Dette er jo den mildeste delen av dissosiering.

De som opplever traumer - dissosierer lett. Det er nesten en overlevelsesmekanisme fra hjernen sin side. Du har garantert hørt at folk som for eksempel blir voldtatt - plutselig ser seg selv ovenfra. Som om at dette ikke gjelder dem selv. Det er liksom noen andre som ligger der i den senga. Dette skjer ikke meg. De distanserer deg fra det som skjer - og de vil ikke huske det. De glemmer det. Men hjernen husker det. Plutselig kommer det minnet tilbake. Les mer om det her; Senskader etter overgrep.

Noen dissosierer og ser mennesker rundt seg, selvom de ikke er Shcizofrene. De får små "hjelpere" rundt seg som hjelper dem i hverdagen - når den blir for skummel eller kjedelig eller det skjer noe annet som man gruer seg for. Da kan de hjelperne hjelpe deg og liksom holde deg i hånda når du skal til tannlegen. Det er deilig. Å få hjelp og støtte av noen når man skal oppleve noe man gruer seg for.

Du har sikkert hørt om barn som ser andre i rommet? "Ikke sett deg der", sa min søster til min tante. "Der skal vennen min sitte", sa hun. Mamma smilte og dekket på et ekstra fat på bordet foran stolen som var ledig. Hun skjønte at min søster følte seg litt alene - det var ikke så mange å leke med der de bodde, før jeg ble født. Så hun laget seg en fantasivenn.  "Jeg synes det er skummelt jeg", sa min tante. Det er ikke skummelt i det hele tatt. Det er helt normalt. Det er måten hjernen fungerer på. Flott, ikke sant?

Dette med dissosiering kan man også bli frisk av. Som alle andre traumatiske hendelser; - kan man bli bedre av å få hjelp til å huske hva som har skjedd deg i livet. Mer om det i et annet innlegg.

For nå har vi snakket om fastleger, spesialister og vært innom psykiske fenomener og diagnoser.

I det neste innlegget på bloggen her, skal jeg forklare deg forskjellen på diverse helsespesialister. 

Når begeret blir fullt

Hjernen har flere måter å si fra - om at det er fullt i topplokket.

For du har sikkert oppdaget at kroppen har prøvd å si fra om at den er sliten, ... lenge..??

For har du for eksempel irritabel tarm, dårlig søvn eller føler deg supersliten - så er det nok hjernen som prøver å si at "nå orker jeg ikke å ta inn noe mer. Jeg må få denne kroppen til å forstå at nå er det NOK. Jeg MÅ ha ro og fred ei stund for å komme meg."

Men klarer vi å tyde de tegnene i tide? Vi gjør dessverre ikke det. Vi durer på som før, og utsetter hjernen for enda mer kaos. 

For du har sikkert vært til legen og sagt ifra om at du springer på do rett som det er - og så får du en pille for det. Blir det noe bedre det da? Av og til blir det bra - men SÅ plutselig blusser det opp igjen. Nye runder på do! Kanskje det er så ille at du faktisk blir sykemeldt for det? For magen klarer ikke å holde på innholdet når det blir for mye. Kanskje det blir så ille at du tror du ikke tåler maten du spiser? Kanskje du får diagnosen cøliaki?  - Men hva er for mye da tro?

Når det blir for mye følelser; - for eksempel; når sorgen tar deg. 

Når du blir skilt og livet ikke ble som tenkt. Da springer man på do! Da jeg ble skilt tok jeg av 10 kilo ganske så fort. Men jeg var på jobb allikevel, for jeg kunne ikke være hjemme med tankene mine. Det ble for altfor heftig, for da kom de vonde tankene og følelsene som følger med de vonde tankene. Da var det bedre å være på jobb og få noe annet å tenke på. En av lærerne på skolen der jeg jobba spurte meg; "jeg ser du har tatt av mange kilo - hvilken kur går du på?" Jeg svarte som sant var; "den heter skilsmisse"!

Du sover dårlig for tida også - ikke sant? - Så du går til legen for å få en sovetablett. Jeg spurte min gode nabo og venn (som også er lege) da jeg ble skilt; om jeg kunne få noe å sove på? For hjernen min jobba så utrolig på om natta, og tankene kverna rundt og rundt og jeg fant ikke ro. Han trøsta meg så godt og sa; "jeg vil ikke gi deg sovetabletter - for de tankene må du gjennom. Du kan heller ta deg et lite glass med likør eller et glass vin - da sovner du så godt." 

Det rådet har jeg tatt med meg videre i livet; Tankene MÅ man gjennom.

Så blir man også supersliten da, vettu. Føttene veier liksom et tonn - HVER! Åhhh. Da blir det vanskelig å røre på seg. Å gå opp en bakke er blytungt og man klarer ikke å puste. Kroppen sier helt klart tydelig ifra; NÅ orker jeg ikke mer! Nå må du legge deg!

Så du går til legen og blir sykemeldt noen uker. For legen skjønner hva du står i nå. Det blir for mye for en stakkars hjerne. Konfliktene på jobben, eller de syke barna hjemme - eller du er for aktiv med alle slags aktiviteter på fritida i tillegg til jobb. Eller at jobben er for mentalt belastende. Fordi du jobber hele tida - med lange vakter med syke mennesker. Du har kanskje mentale utfordringer natt og dag på hjemmebane med alvorlig syke barn? Du setter deg inn i deres sykdom og utfordringer - og det blir rett og slett for mye for en stakkars hjerne.

Da blir du sykemeldt med PTSD. - en diagnose jeg fikk av min gode lege da jeg mistet fotfestet da min kjære pappa døde. Jeg skulle være hjemme ett år! - sa hun. Men jeg var jo ikke mentalt syk! I dette innlegget skriver jeg mer om hva legen forklarte meg.

Nå skjønner jeg enda mer hvorfor jeg klarte å bli syk igjen - og denne gangen med diagnosen Menieres.

For det blir skrekkelig mye for en hjerne å takle alle inntrykk. Alle opplever sorger og belastninger som er tunge å fordøye.

Men jeg har en sterk evne til å holde meg på bena; jeg er glad i turer ute i skog og mark, og høre skogens ro. Jeg elsker å se på solnedganger og andre vakre ting, som kunst for eksempel. Jeg liker å trene, har drevet med Yoga i mange år. Jeg liker å danse og trene Zumba. Jeg elsker å sy - og lage noe fint med hendene mine. Jeg elsker å strikke. Jeg liker god mat som tar lang tid å lage,( ikke nødvendigvis av meg.. ) - og jeg liker å høre på musikk som gir meg behagelige opplevelser.  Jeg synes det er veldig behagelig med ansiktsbehandling og den massasjen man får der i tillegg. Jeg har prøvd flere forskjellige massasjeformer og synes det er utrolig deilig. Jeg elsker å være sammen med andre mennesker - og jeg liker å utfordre meg selv med å lære noe nytt. 

Jeg klarer på denne måten å holde belastningen i livet mitt nede ved å gjøre dette jevnlig. Det skal vi komme tilbake til i et senere innlegg. Hvordan du skal klare å utvide din evne til å tåle belastning bedre.

Bildet er fra Stockfoto

Så i løpet av livet mitt har jeg klart å holde Toleransevinduet mitt stort - og jeg klarte å ha store utfordringer før det ble stopp.

For nå ble det altså altfor mye for hjernen min igjen! Ikke bare har jeg hatt skilsmisse i livet mitt, som reiv vekk føttene under meg, men jeg har også mistet jobben min flere ganger, Jeg har opplevd dyp sorg da begge mine foreldre døde og nå altså etter å jobbe hele døgnet hver dag i uka - var faktisk begeret mitt superfullt!

Denne dama SKAL ta det med ro, tenkte hjernen. Hvordan skal jeg klare å overbevise henne om det? Jeg sender henne rett til sengs med kraftige anfall med oppkast og diare - så slenger jeg på litt svimmelhet på toppen, tenkte hjernen. For DA skjønner hun at hun skal ta det med ro? 

Men hun skjønte ikke det. Men fastlegen min skjønte det. "Nå er det slutt altså", sa hun litt strengt. "Nå er oppdraget med Barnevernet over. Du skal ikke ta ettervernet nå når ungdommen har flyttet for seg selv. NÅ må du lære å ta vare på deg selv. Nå skal vi bruke den diagnosen med Menieres som du har fått - slik at nå søker vi om uførhet for deg."

HVA - skulle jeg være hjemme alene og være ufør? Det ble enda mer kaos i hodet mitt.

Avhengighet

Det finnes mange typer avhengighet.

Jeg tenker vi kan se litt på noen av dem. Siden vi i denne bloggen ser på hva barn utsettes for og hva det gjør med hjernen deres. For mye av det er likt for oss som har blitt syke.

Leo Ajkic hadde en fin TV serie på NRK om rus og hva det gjør med ungdommene. Har du ikke sett den TV-serien, så anbefaler jeg deg å se den og lære mer om hvor sårbar den unge hjernen er - og hvor lett det er å bli avhengig.

Dataspill kan man også bli avhengige av. Vi voksne kjenner vel også på lysten til å bruke timesvis med mobilen og spille på den? Det skal vel være fint for hjernen? Hvertfall når det blir anbefalt på diverse nettsteder på mobilen når du scroller avgårde. For det skal jo både hindre demens og være fint for hjernen når det gjelder strategispill og andre spennende oppgaver?

Det finnes mange gode artikler om fenomenet på nettet. Både positive og negative. Men du kan spekulere litt på hvorfor barn av spillutviklere i bla Silicon Valley i USA ikke gir smarttelefoner til sine barn.. Fordi de vet hvor avhengige dem blir av det som skjer på mobilen. Spillene på mobilen er uviklet akkurat som Spillekasinoene i Nevada. Med masse belønninger og lyder som gir ekstatist glede. Dopaminet pumpes inn i kroppen.

Men er det godt for hjernen? Hva gjør det med hjernen å bli avhengig av mobilen generelt? TV-serien Avlogga på Nrk er en god dokumentar på langtidsvirkningene av langvarig bruk av mobil og skjerm. Både her i Norge og utlandet, der Sør-Korea kanskje er det landet som er det mest ekstreme i forhold til bruken av mobilen til ungdommene - natt og dag.

På foredrag i Fosterhjemsforeningen - så vi på både de positive og de negative sidene med skjermtid. Men langtidseffektene ser vi forandrer seg hele tiden. På grunn av ny forskning, og nå i juni 2025 kom det nye anbefalinger om barns skjermtid. Noen foreldre bruker skjermen som en smokk. Slik at barna har noe å holde på med - mens de selv for eksempel kan uforstyrret spise middagen alene.

I den forbindelse kan jeg anbefale deg å lese boka Skjerm barna også. Eller kanskje det beste hadde vært å kalle boka for Skjermbarna? Man får hvertfall enda mer fakta på bordet i forhold til hvorfor og hvordan skjermene påvirker barnas hjerner. Hvordan de får problemer med både hjernetåke, dårlig nattesøvn og dårlig husk. For barna har ikke den voksne hjernen som vi voksne har. De er mye mer sårbare på dopaminet som skjermen skaper.

Sitat fra linken over her: "Til vår fordel er vi biologisk programmert til å spare energi, altså velge minste motstandsvei. Det ser vi jo når vi er ute og går og kutter gatehjørner eller velger snarveier til mål. Å legge mobiltelefonen litt unna rekkevidde, for eksempel i et mobilhotell, en boks eller utenfor soverommet, gjør kanskje at man velger å ikke sjekke den meldingen fordi det blir for mye ork å reise seg fra sofaen eller sengen, sier Syvertsen."

Foto fra Shutterstock

Når jeg nevner dette - så kjenner du sikkert igjen symptomene på din sykdom? Har ikke du også de samme utfordringene?

For meg er det enkelt å forklare dette nå, - når jeg har utdannet meg med kurset Reign of Pain. Hjernen blir for travelt opptatt med ett eller annet - som den ikke har godt av. Den klarer ikke å sortere alle inntrykkene og den blir altså overloadet av inntrykk. Dette gjelder både ører og øyne. Det skjer så fort og som nevnt før - så er ikke hjernen glad i den multitaskingen.

Når man får en sykdom så blir Toleransevinduet vårt smalere - akkurat som hos barn. Man er overaktivert og det skal lite til før vannglasset flommer over. Man blir lyd- og lys-sensitiv! Det merker du sikkert godt når du skranter med helsa? Da er det godt å trekke dyna over ørene og stenge hele verden ute. Da blir det ikke så ille. Da klarer du kanskje å stå opp neste dag og føle deg litt bedre?

Synes du at koppene i oppvaskmaskina bråker utrolig høyt nå når du er syk? Det blir faktisk vondt i ørene når de koppene klirrer sammen? Merker du at du reagerer mer sensitivt på lyset? At det nesten er vondt å se på vekkerklokka når lyset tennes på den?

Hvis du i tillegg ligger på sofaen og scroller avgårde på mobilen - så vil du merke at du blir helt utslitt! Men det er ikke kroppen som er sliten.. Det er hjernen. Så ny mating av alle slags inntrykk fra mobilen, blir bare enda værre. Du ser på en kattevideo her, og noe ekkelt i en annen video. Hjernen prøver så godt den kan å prosessere det du ser på. Men den klarer ikke å henge med. Det blir kaos!

Klarer du å legge borte mobilen en dag eller to - for å sjekke om hjernen får det bedre?... Eller er du så avhengig av den at du MÅ bare sjekke meldinger, sende en video eller videresende noe morsomt. Noe engasjerende eller søtt? Alt lager tull i hjernen - når den er sliten nok fra før..

Å innrømme overfor seg selv at man er avhengig av mobilen er skikkelig vanskelig. Men øv deg..

Frivillighet

Samfunnet er avhengig av frivillighet.

Det er en frivillig oppgave å være lokalpolitiker. Det sier jeg her - for flesteparten av politikerne har andre jobber i tillegg. Det er noen få i hver kommune som har frikjøp fra sine stillinger - og som får full lønn. Honoraret du får er ikke mye - sett i forhold til alt du må sette deg inn i av vedlegg til saker og tiden det tar å være med på møter og samlinger. Som leder av et utvalg kan man - som du ser av linken, fortjene litt ekstra honorar.

Så det er jo et under at folk stiller opp og blir med i styre og stell - når man får så mye kjeft fra dem som vet bedre i sofakrokene sine. Jeg må si jeg beundrer de folkevalgte.

Å være frivillig som medlem i Human-Etisk Forbund er en givende oppgave. Forbundet får statstøtte - så man slipper å bake kake og selge sokker eller dopapir - for å få hjulene til å gå rundt. Som idrettslag, korps og andre organisasjoner må gjøre.

Man får ikke noe honorar fra forbundet for å være styremedlem i lokal - eller fylkeslag. Man får heller ikke noe slags honorar ved å delta på Landsmøter.

MEN man får delta på mange gode kurs og samlinger - der forbundet ønsker å gi medlemmene sine en påskjønnelse. Da møtes vi i ordnede forhold og det serveres god mat med tilhørende drikke og bor man langt unna får man også tilbud om overnattingsmuligheter. Det er ofte foredrag fra interessante kursholdere og man lærer mye nytt - som man også kan ta med seg inn i dagliglivet sitt. Og så treffer man SÅ mange hyggelige mennesker - som mener og tror det samme som deg. Det har vi jo lært nå - at ALT dette er veldig viktig for hjernen. 

Jeg hadde vært medlem noen år - da jeg to år fikk anledning til et betalt prosjekt ledet av forbundet.

Som kursleder for konfirmantene får man honorar i forhold til antall kurs man holder. I store byer som bla Oslo, Bergen og Trondheim er det mange konfirmasjonskurs og man kan lære bort det samme til flere grupper av ungdommer som er med på kurs, og som ønsker seg en humanistisk konfirmasjonsseremoni.

Jeg hadde små barn den gangen jeg fikk holde konfirmasjonskurs i min hjemkommune, Malvik. Seremonien var det Fylkeslaget som sto for. De trengte bare en kursholder. Den gangen var det bare ca 14 konfirmanter på kurset - og jeg fikk anledning til å ha kurset hjemme. Da samlet jeg gjengen rundt salongbordet og så snakka vi sammen mens mine barn sprang rundt i pysjen og var på vei til senga.

Jeg minnes tida som en utrolig lærerik tid. Ikke minst fordi vi kurslederne på forhånd fikk god opplæring i det å holde slike kurs. Vi lærte forskjellige samtaleteknikker og hvordan man kan takle uenigheter i gruppa osv. Vi hadde kurs i selvmord bla annet. Høres dramatisk ut - men psykolog Setsaas kom og fortalte oss om diverse utfordringer som ungdommene kunne slite med. 

For hjernen til ungdommer er i en voldsom utvikling og egentlig skulle de alle ha hatt et skilt med "UNDER OMBYGGING" i panna. Hormonene herjer og det er vanskelig å vite hvordan man skal være som et voksent menneske. Et sitat fra den kjente psykologspesialisten Magne Raundalen, som jeg hørte mange år senere - da barna var begynt på skolen. Da var han innleid som foredragsholder for oss foreldre som hadde barn i skolen på Vikhammer - der vi bodde.

Men tilbake til konfirmasjonskurset; jeg fikk god kontakt med ungdommene. Vi snakket om livet som ung og hva de var interesserte i. Det var alltid så interessant å følge dem videre i livet. Flere av dem var aktive i forskjellige organisasjoner og jeg kunne lese om dem i avisa.

Ett år fikk jeg en gave fra kurset jeg holdt. Jeg fikk et maleri /bilde som jeg fremdeles har hengende fremme. Nå synes jeg det passer å ha det på kjøkkenet! Om det skal symbolisere meg - det vet jeg ikke. Men jeg synes det var morsomt!

Etter endt kurs kunne jeg treffe på ungdommene og de hilste alltid på meg. Det synes jeg var veldig trivelig - og når en eller annen av dem hadde fått for mye drikke - og sjangla seg hjemover - og jeg tilfeldigvis kom forbi med bilen - ja, så kjørte jeg dem hjem.

Så hvis du har anledning til å bli kursleder - så vil jeg anbefale deg det! For den erfaringen i livet ditt vil bli unik!

Dette ble mitt første engasjement i Human-Etisk Forbund. Men ikke det siste.

Human-Etisk Forbund

Hvordan blir en humanist født? Vel - omtrent slik andre blir født. Men det tar litt tid å bli en svoren humanist. Noen blir født inn i familier der det allerede er et etablert livssyn. Andre blir født inn i familier med andre livssyn.

Jeg ble født inn i en familie som så mange andre her i Norge; "alle" er medlemmer av statskirka, men nesten ingen går i kirka.

Min tro på Gud var med tvil, allerede som 6-åring. Jeg husker fremdeles veldig godt hvordan det skjedde; Jeg krøp opp i fanget til pappa. Snudde på hodet hans - slik at vi fikk blikk-kontakt - og så spurte jeg; "pappa, tror du på Gud"? Han svarte som han alltid gjorde, med en lang utredning om hvordan alt hang sammen. At naturen fødes på våren og dør på høsten. At sola står opp hver dag og går ned hver kveld. Overalt på jorda. At noen tror på en Gud og noen tror på en annen, som for eksempel Allah. (Han hadde jo vokst opp med min farmor - som ikke var velsignet av presten i noen dåp.)

Men at alle religionene hadde noe for seg. At det var lurt å ha noe å tro på når livet butter imot. Han sa så tydelig at Moses var en lur mann som gikk opp på det fjellet og kom ned igjen med de 10 bud. Tenk så lurt. Det var ikke nok med avstraffelse i samfunnet via rettsystemet og de som bestemte i det samfunnet folk bodde i, hvis de hadde gjort noe ulovlig. Men å skremme dem med evig fortapelse etter døden hvis de gjorde noe slemt, var jo kjempelurt. Det samme med himmelen - Tenk for en fin tanke å tro at man kom til Himmelen når man døde, hvis man var snill og god med hverandre.

Hm. Den lille hjernen min tenkte så det knaket. Jeg vokste jo opp med nattbønnen hver kveld. Den sang mamma for meg da jeg var liten. Så fortsatte jeg med det alene - når mamma ikke sang noe mer. 

Jeg husker jeg var ca 12 år eller noe sånt - for nå må jeg teste ut; kom det til å skje noe hvis jeg ikke sang aftenbønnen? Kom jeg til å bli straffet på noen måte da? Jeg startet med å ikke synge sangen. Men jeg foldet allikevel hendene. Det var for å ikke være for tøff med engang. Ingenting skjedde. Jeg merket ikke om jeg sang bønnen eller ei. Det var da forunderlig.. Neste dag foldet jeg ikke hendene heller.

Så livet gikk fint videre uten min aftenbønn. Jeg merket ikke noe forskjell.

Jeg dro til USA etter gymnaset. Der var det en fin skole, Concordia College med norske grunnleggere som tilbydde elever fra Norge å komme til USA og gå på skole der. For å "oppdage Amerika" - som programmet het. Jeg dro alene til det store utland. Det var heller ikke så veldig vanlig på den tida. jeg kjente ikke mange som utdannet seg i utlandet før jeg dro. Men det var flere norske elever der som skulle ta samme utdanning. Skolen har nå et stort internasjonalt program.

Skolen var av det religiøse slaget. Det var "Church" hver søndag og "Chappel" hver dag - om man ønsket det. Vi norske dro ikke så mye i den kirka. Men det var elever som var sterkt religiøse. For det var mange fra vestlandet som emigrerte til Amerika for 200 år siden.

College er en mellomting mellom universitet og videregående skole - som vi kjenner fra Norge. Vi måtte velge minst 3 fag hvert semester. Før og etter jul. Noen fag var obligatoriske som historie, engelsk og religion. I tillegg var det et stort utvalg av fag man ville fordype seg i. Fagene er delt opp slik at du kan velge om du vil lære for eksempel historie på morran - eller utpå dagen. For det var ingen faste klasser med elever. Vi møtte mange forskjellige elever fra fag til fag. 

Jeg valgte Utvandingen til Amerika som historiefag. Litteratur i engelsken og kristendom i religion. Jeg kunne jo lære litt mer om det som jeg egentlig burde tro på. I klassen var det elever som var personlig kristne, som vi kaller det her i Norge - og noen skulle utdanne seg til å bli prester.

Læreren kjente til det norske trossamfunnet vårt. At vi i Norge har en Statskirke og at flesteparten "bare" er medlemmer der. For skolen samarbeidet også med norske skoler - og lærerne som ønsket det, kunne dra til Norge og være lærere der et år eller flere.

En dag spurte han meg et personlig spørsmål i klassen. Om jeg ville svare var opp til meg; - om jeg trodde på Gud? Jeg ville svare - for jeg tenkte ikke det skulle være noe problem. Jeg forklarte at "nei - jeg tror ikke på Gud, men jeg står i Statskirka" - for det gjør flesteparten i Norge. Så snakket vi litt om det og jeg tror han forklarte dette med statsstøtte til elevene også. At livs og trossamfunn får penger fra staten hvert år - for å klare å betale alle kostnadene som følger med et slikt trossamfunn.

For i USA må alle trosamfunn samle inn penger hvert år for å betale for lønn og vedlikehold osv til sine kirkesamfunn. At kollekt er viktige for dem for å drifte / betale alle utgiftene.

Det ble ramaskrik! De andre elevene var sjokkerte! De snakket med sine foreldre. De gikk i klasse med en hedning og det ble rett og slett oppgjør. Læreren ble kalt inn til rektors kontor og fikk reprimande og beskjed om å ikke stille slike spørsmål i klassen noe mer. Foreldrene hadde ringt inn og klaget. Ville ta ut sine barn fra klassen - for de likte ikke at denne hedningen påvirket deres ungdommer.

Men det skjedde jo ikke. Jeg var ikke interessert i å omvende noen. Jeg ville bare lære mer. Men jeg fikk god støtte fra elever som syntes synd på meg. Som ville ha meg med i både kirken og kappellet - slik at jeg skulle finne Jesus. Jeg takket nei. 

"Happy man" er det internasjonale Humanistsymbolet

Da jeg kom hjem fra USA - meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund. En humanist var offisielt født.

Arbeiderpartiet

Så min tid for å engasjere meg enda mer i politikken ble født.

Jeg var betalende medlem av arbeiderpartiet, møtte opp på møtene. Deltok på 1. mai og engasjerte meg sånn passelig.

Jeg tror det var året 1997 at jeg lot meg overtale til å stille på liste til kommunevalget. Jeg sto langt nede på lista - og tenkte ikke at jeg ble med.

Men Malvik er en kjent Arbeiderpartikommune. Johan Nygaarsvold var fra kommunen og han ble jo statsminister! Så det ble ofte flertall for Arbeiderpartiets politikk i kommune - og stortingsvalg. Grunnlaget for politikk er god og utbredt. De har fremdeles Framlag og feirer 1. mai med pomp og prakt!

Så partiet fikk flertall og jeg kom langt opp på lista for flere hadde kumulert meg inn. Jeg kom akkurat ikke med inn i kommunestyret. Rakel Sivertsen derimot fikk den siste plassen. Men hun måtte søke om fritak - for hennes planer hadde endret seg i løpet av sommeren. Dermed ble jeg fast medlem inne i kommunestyret i Malvik. ( Rakel kommer jeg tilbake til )

Det var en lærerik periode. Først fikk vi kursing i hvordan det var å være politisk engasjert. Hvordan alt skulle skje - og hvor mye eller lite innvirkning vi hadde på alt det som ble bestemt i kommunestyresalen.

Video fra NRK SUPER om Eidsvoll og hvorfor vi feirer 17. mai

Siden vi har et demokrati i Norge - så er prinsippet at alle skal bli hørt. Alle skal ha mulighetene til å få si hva de mener. Derfor er politikk en treg prosess. Det tar tid å la alle som vil mene noe bli hørt. 

Bare se for deg middagsbordet ditt hjemme. Det tar tid for alle å få sagt det de har på hjertet.

Politikken er derfor det store middagsbordet! - der du kan si hva du mener. Noen er enige og har et annet syn på politikken - og andre synes det du sier er bare vås. Men det skal taes en beslutning. Flertallet bestemmer. Man må bli enige.

Det samme som skjer på hjemmebane. Hvis flertallet vil dra på tur - så må de andre bli med. Eller sitte hjemme og furte alene. Men det er ikke bra for deg. Det beste for alle er at du er med. Kanskje det blir fint allikevel? Du vet jo at det er en deilig sjokoladekake i bunnen av den matboksen. ( referanse til blogginnlegget her.. )

Noen bestemmelser i politikken er det ikke noe de lokale eller fylkeskommunale eller statlige poltikerne kan gjøre noe med. Det kan være mye som spiller inn. Regler og rutiner som bestemmes på et høyere nivå. Det kan være nasjonale føringer, eller statlige føringer som bestemmer utfallet av hvordan det skal bli fremover. Det kan til og med være internasjonale bestemmelser - som gir føringer til oss alle på jordkloden.

For det er også viktig. Å samarbeide mellom landegrensene. For vi bor jo på en stor klode. Hva det ene landet gjør påvirker det andre. Pandemien vi nettopp har vært gjennom, er et godt eksempel på det.

Det motsatte av demokrati er diktatur. Da er det en person som bestemmer alt. Eller ideologien til det landet.

Det kan også gå bra - men vår private lyst til å være med å påvirke eller bestemme noe blir dermed ikke hørt.

Hadde du demokrati eller diktatur hjemme? Turte du å si hva du mente? - eller ble dine meninger ikke tatt hensyn til? Føler du at det i tillegg ble urettferdig på noe vis? Det er ikke bra i det lange løp.

Tilbake til meg og min politiske karriere - etter 2 perioder tok jeg ikke gjenvalg. Jeg hadde lært det jeg skulle men jeg følger fremdeles med på politikk, både lokalt, fylkesnivå eller statlig. 

Jeg liker å være samfunnsengasjert. Men jeg synes politikken har blitt for skarp. Jeg synes ikke vi diskuterer på en god måte noe mer. Jeg synes det ligner på skittkasting. Man slenger rundt seg med påstander og argumenterer med både hender og føtter. Man kaller hverandre for løgnere og det blir ikke god stemning. Det er skremselspropaganda og tydelige kroppslige bevegelser som tydelig viser at man ikke er enige med det den andre sier. Det er ikke hyggelig å se Debatten på TV noe mer. 

Noe har endret seg.

Farmor Solveig

En annen viktig person i mitt liv har vært farmor! Farmor Solveig. Som var som sola. Alltid med stort pågangsmot og minst ett ekstra gir!

Når jeg nå ser på flere av mine søskenbarn på pappa sin side av familien - er vi kjempeheldige. For vi er mange som har arva det giret!

Farmor var født i 1904 - det året Ålesund brann.! ( sa hun mange ganger! ) Hun vokste opp i Volda på Sunnmøre og snakka klingende sunnmørsdialekt hele livet. Selvom hun bodde mesteparten av sitt liv i Sør-Trøndelag. Hun var så engasjert i samfunnet. Hun ringte inn til radioen - og jeg husker hun sa på klingende sunnmørsdialekt; "Eg vil no gjerne væra anonym - men eg bur nu på Vikhammer!" Alle på skolen hadde hørt henne på radioen og sa til meg dagen etterpå; "Hørte farmora di på radioen i går, ja." Jeg ble litt beskjemmet..

Hun ble født med Hofteleddsdysplasi - og dengang var det sikkert ikke så mange som visste hva man kunne gjøre for å bedre hoftene til barna som blir født med denne hoftefeilen. I dag er det heldigvis mange gode muligheter slik at barna får et vanlig liv.

Hun var bare 4 år da hennes far omkom i en dykkerulykke i Bodø. Han jobbet som dykker for å lage den kaia/ havna der - hvor båter skulle legge til og reise fra. Han lånte bort dykkerutstyret sitt - og personen som lånte den hadde tuberkulose - slik at han også ble smittet og døde dessverre av følgene.

Min farmor hadde en klisterhjerne som alle kan misunne henne. Hun husket at hun satt på armen hans da dem gikk ned i en kjeller, fortalte hun meg. Hun var så redd - for det var så mørkt der. Men hennes far var så stødig og trøstet henne. Ikke verst å huske så langt tilbake! Men kanskje ikke så rart - når vi nå snakker om traumer man opplever som barn - og hvordan det setter seg i kroppen?

Hun vokste derfor opp alene med sin mamma. For hun var yngst i familien. Hennes mor var nesten 40 år den gangen hun ble født og faren var 15 år eldre. Så det var stor aldersforskjell mellom dem.

Hennes far var mormoner - og den trua vokste min farmor opp med, selvom hun og mora ikke var aktive medlemmer i menigheten. 

Vi snakket mye om religion sammen, farmor og jeg. Hvorfor noen tror det ene og noen tror på noe annet.

Siden misjonering er en del av mormonernes tro - kom det ofte amerikanske misjonærer innom farmor i løpet av livet hennes. Når hun hørte navnene på misjonærene - fikk hun dem til å gå opp på loftet og hente en skoeske. Der hadde hun bilde av deres eldre familiemedlemmer. Esken hadde hun sikkert arvet etter sin far? Den hadde hun tatt vare på alle disse årene og delte rikelig ut bilder til de yngre misjonærene. De ble selvsagt meget forbauset.

Siden farmor hadde hoftefeil og aldri kunne bli med på leking eller dans - var det viktig for hennes mor at hun fikk seg et arbeid - slik at hun kunne brødfø seg selv. For det var jo veldig viktig på den tiden. Så hun dro til Oslo for å utdanne seg som syerske. Hun sydde etterpå alle mulige slags klær til naboer, venner og kjente - og tjente egne penger hjemmefra i alle år.

Min farmor var en svoren Arbeiderpartikvinne. Hun var engasjert, satt antagelig i kommunestyret - for jeg vet hun var med og startet opp barneskolen på Vikhammer. "Skal vi ha skole, så må vi ha gode lærere! Da må vi ha lærerboliger", hadde hun sagt. Som sagt - så gjort. Skolen og lærerboligene ble bygd.

Hun var også med og startet skolekorpset sammen med farfar. Jeg husker at det lå mange blikkfløyter på loftet der - da jeg vokste opp. Dem organiserte dugnader og fikk kjøpt instrumenter på krita. Siden farmor var så flink å sy fikk hun i oppdrag å skaffe til veie en fin fane. Så hun organiserte det også. Det ble en fin brodert fane med dusker og stativ. Den ble brukt i mange år - til skolekorpset skiftet navn.

Her er farfar, farmor, søstra mi og meg.

Jeg fikk et veldig nært forhold til min farmor - for jeg var hjemme til henne før og etter skolen hver dag. Hun var min SFO. Hun lærte meg å hekle og sy. Vi trente Trim for eldre hver dag og prata og kosa oss sammen.

Jeg brukte å sitte bak symaskina og hjalp henne å ta ut knappenålene mens hun sydde avgårde. Jeg brukte tiden med venting til å organisere de knappenålene etter størrelse og farge i nålputa. Hun fortalte meg at under krigen sydde hun de lekreste brudekjoler av fallskjermsilke. Nabofruene kom også med sine kåper til henne under rasjoneringen. Det var ikke noen nye stoffer å oppdrive - så hun sprettet opp alle sømmene, snudde vranga ut og sydde sammen kåpene igjen. Dermed fikk de nye kåper - som de gledelig kunne vise frem.

Vi filosoferte mye sammen og resten av hele livet hennes fulgte hun opp meg og alle barnebarna, oldebarna og tippoldebarna. For hun ble 98 år! Hun husket navnene på oss alle og var oppriktig interessert i livene våre.

Hun var aktiv til det siste. Hoftefeilen ble for vanskelig å leve med alene på hennes eldre dager - så hun fikk sykehjemsplass. Hun diskuterte og filosoferte med de som jobbet der. Hun leste avisa og tippet fotball og hadde alltid et glass rødvin til maten som hun koste seg med.

Hvorfor jeg skriver så mye om henne..? For jeg vil at du skal vite at jeg har arvet pågangsmotet hennes! Å se mulighetene og gjøre noe - slik at det blir en god løsning for alle. Det var hun god på!

Når vi diskuterte politikk var hun så irritert på at vi ungdommene ikke engasjerte oss mer! At vi ikke sa ifra og protesterte på politikken som ble ført. Jeg husker jeg sa til henne - "at nå har vi det så godt her i landet farmor - det er ikke noe mer å kjempe for".. "Det er alltid noe å kjempe for, sa hun bestemt!

Jeg arvet bla sangboka hennes. 🌹

Min barndom

Vi må tilbake og se litt mer på min barndom - for at du skal skjønne hvorfor akkurat jeg klarte å bli frisk fra Menieres.

Jeg vokste opp i et trygt hjem. Min søster og jeg vokste opp med en far som vi kunne snakke med om ALT. Alle tanker og drømmer og alt som skjedde i hverdagen. Mamma kunne vi også snakke med om alt - men på en annen måte. 

Mamma var god til å planlegge og legge til rette for oss i den lille familien. Alt av mat og hverdagsrutiner var hennes domene. Det gikk som en lek. Når jeg vrengte av meg klærne på badet om kvelden og forlot buksa som et 8-tall på gulvet - lå den pent brettet sammen på en stol da jeg sto opp neste dag. Jeg skylder fremdeles på mamma fordi jeg ikke er noe spesielt flink til å rydde!

Pappa kunne liksom lese tankene våre; "10 øre for tankene dine", kunne han si - for han så at vi grublet på noe. Så da var det bare å si hva som kvernet rundt i hodet.

Mamma begynte å jobbe da jeg begynte på skolen - og den gang var det fremdeles ikke helt vanlig. Dette må bli 1970, antagelig? Pappa var skeptisk til hvordan det skulle gå. Men mamma klarte brasene - hun kom hjem fra jobb og sto med kåpa på og laga middag - slik at vi alle kunne spise sammen. Før vi skulle videre på diverse aktiviteter.

Min søster og jeg ble ingen friidrettsstjerner - som vår pappa var så ivrig på. Men vi gikk på dans. Ballettundervisning i Trondheim by og danseopplæring som ble arrangert i gymsalen på vår skole. Dans var en generelt voksende interesse den gangen.

Pappa var en mann med mange hobbyer og han spilte trompet i Malvik Musikk-korps. Dermed ble det sikkert helt naturlig at vi barna også starta i skolekorpset da vi var gamle nok. Søstersen spilte klarinett - mens jeg fikk bli med i drilltroppen.

Vi gikk mye på tur ute i naturen. Mamma laga de beste matpakkene med mange fine smørbrød nedover i flere etasjer. Nederst var det en deilig sjokoladekake! Den store matboksen var med på turer i marka, på fjellet, ved sjøen og ferieturer, sommer som vinter.

Vi brukte å reise hver sommer på en flott ferietur. Hele vinteren starta vi med å planlegge hvor vi skulle dra. Pappa dro frem kart og tegnet opp bilruten og fortalte hva vi kunne oppleve av spennende ting på turen.

Han forberedte oss godt hva vi hadde i vente. Det var en helt vanlig greie hos oss. Når jeg ser tilbake på det nå - så var det bare sånn det var. Han hadde sikkert dette med seg fra sin egen barndom? - For sånt går i arv. Hvordan man oppdrar og er sammen med barna sine.

Hver søndag krøp søstra mi og jeg opp i fotenden på dobbelsenga til mamma og pappa - og så spiste vi en liten førfrokost sammen der. Dem bytta på å lage frokostbrett med drikke og noen kjeks - og så satt vi der og snakka om uka som hadde vært - og hva vi hadde i vente for dagen - eller uka som skulle komme. Kanskje det var noe i vente som det var lurt å tenke litt ekstra på?

Da kunne vi motstridende forklare at vi ikke hadde lyst til å dra på tur i dag -  for det regna jo. Da ble det deres oppgave å motivere oss - slik at vi dro allikevel. For det var jo bestandig fantastisk å komme seg ut noe sted. Såfremt klærne var etter forholdene. Dette skjedde hver søndag i mitt barndomshjem.

Sommeren da jeg var 9 år - kjørte vi helt til Danmark, Nederland og Tyskland på bilferie! Det var ikke spesielt vanlig den gangen. Mamma og pappa pakka bilen - med husteltet vårt, campingsenger, soveposer og kjøkkenutstyr i en STOR pakke på taket.

Vi dro avgårde. Eventyret ventet. Det var en flott ferie! Jeg husker detaljer fra den turen den dag i dag. Så mange spennende ting vi så og opplevde. Legoland! Løveparken og Tivoliet i Kjøbenhavn, mange historiske kirkebygg i Tyskland og Floriaden i Nederland! Alle opplevelsene var gigantiske for oss og det var så interessant å se at verden var MYE større enn det landet vi selv bodde i. 

Bilde fra Floriaden i 1972

Det tror jeg er veldig viktig for oss alle - å forstå at selvom vi bor på forskjellige steder - så har vi erfaringene at folk er trivelige andre steder også. Vi traff jo mange flotte folk på disse turene - og vi lærte mye, Bla husker jeg at mamma og pappa lærte seg å trakte kaffe - istedetfor å koke vannet i kaffekjelen med grut i. Skikkelig moderne var dem - da vi kom hjem og de kunne servere traktekaffe til familie og venner når de kom på besøk. 

Jeg MÅ bare fortelle en hendelse som skjedde da vi var på Tivoliet i Kjøbenhavn. Det var en stor park og man kan fort gå seg bort. Men pappa visste råd; Han samlet den lille familien og sa; "HVIS vi kommer bort fra hverandre - så er det ikke farlig. Bare finn det gjerdet der - som går rundt hele parken og følg gjerdet til inngangen eller utgangen. Da finner dere noen vakter som dere kan snakke med." Det skulle vise seg å bli et godt råd. 

Mamma hadde i løpet av vinteren sydd busseruller til oss - alle i samme farge og mønster. Så det var godt synlig at vi hørte sammen! Pappa forklarte også at vi kunne peke på busserullen og si at vi hadde samme busseruller, alle sammen - til vaktene.

Selvsagt rota jeg meg bort! Det var så mye å se på der. Det var trær og fugler og karuseller og blinkende lys med lyder fra høytaleranlegg som reklamerte for forskjellige aktiviteter man kunne være med på. Men jeg ble ikke redd! Jeg gikk bare bort til gjerdet og fulgte det helt til inngangen. Der var også mamma og pappa og søstra mi - og ventet på meg. Snakk om å være forutseende og lur nok til å planlegge en krisesituasjon! Pappa var en luring! 💗

Så denne barndommen ga jeg helt naturlig videre til mine barn. Vi prata mye sammen og planla ting vi skulle oppleve. Jeg dro dem videre med meg på turer i inn-og utland. Vi utfordra oss og lærte noe nytt sammen.