Så min tid for å engasjere meg enda mer i politikken ble født.
Jeg var betalende medlem av arbeiderpartiet, møtte opp på møtene. Deltok på 1. mai og engasjerte meg sånn passelig.
Jeg tror det var året 1997 at jeg lot meg overtale til å stille på liste til kommunevalget. Jeg sto langt nede på lista - og tenkte ikke at jeg ble med.
Men Malvik er en kjent Arbeiderpartikommune. Johan Nygaarsvold var fra kommunen og han ble jo statsminister! Så det ble ofte flertall for Arbeiderpartiets politikk i kommune - og stortingsvalg. Grunnlaget for politikk er god og utbredt. De har fremdeles Framlag og feirer 1. mai med pomp og prakt!
Så partiet fikk flertall og jeg kom langt opp på lista for flere hadde kumulert meg inn. Jeg kom akkurat ikke med inn i kommunestyret. Rakel Sivertsen derimot fikk den siste plassen. Men hun måtte søke om fritak - for hennes planer hadde endret seg i løpet av sommeren. Dermed ble jeg fast medlem inne i kommunestyret i Malvik. ( Rakel kommer jeg tilbake til )
Det var en lærerik periode. Først fikk vi kursing i hvordan det var å være politisk engasjert. Hvordan alt skulle skje - og hvor mye eller lite innvirkning vi hadde på alt det som ble bestemt i kommunestyresalen.
Siden vi har et demokrati i Norge - så er prinsippet at alle skal bli hørt. Alle skal ha mulighetene til å få si hva de mener. Derfor er politikk en treg prosess. Det tar tid å la alle som vil mene noe bli hørt.
Bare se for deg middagsbordet ditt hjemme. Det tar tid for alle å få sagt det de har på hjertet.
Politikken er derfor det store middagsbordet! - der du kan si hva du mener. Noen er enige og har et annet syn på politikken - og andre synes det du sier er bare vås. Men det skal taes en beslutning. Flertallet bestemmer. Man må bli enige.
Det samme som skjer på hjemmebane. Hvis flertallet vil dra på tur - så må de andre bli med. Eller sitte hjemme og furte alene. Men det er ikke bra for deg. Det beste for alle er at du er med. Kanskje det blir fint allikevel? Du vet jo at det er en deilig sjokoladekake i bunnen av den matboksen. ( referanse til blogginnlegget her.. )
Noen bestemmelser i politikken er det ikke noe de lokale eller fylkeskommunale eller statlige poltikerne kan gjøre noe med. Det kan være mye som spiller inn. Regler og rutiner som bestemmes på et høyere nivå. Det kan være nasjonale føringer, eller statlige føringer som bestemmer utfallet av hvordan det skal bli fremover. Det kan til og med være internasjonale bestemmelser - som gir føringer til oss alle på jordkloden.
For det er også viktig. Å samarbeide mellom landegrensene. For vi bor jo på en stor klode. Hva det ene landet gjør påvirker det andre. Pandemien vi nettopp har vært gjennom, er et godt eksempel på det.
Det motsatte av demokrati er diktatur. Da er det en person som bestemmer alt. Eller ideologien til det landet.
Det kan også gå bra - men vår private lyst til å være med å påvirke eller bestemme noe blir dermed ikke hørt.
Hadde du demokrati eller diktatur hjemme? Turte du å si hva du mente? - eller ble dine meninger ikke tatt hensyn til? Føler du at det i tillegg ble urettferdig på noe vis? Det er ikke bra i det lange løp.
Tilbake til meg og min politiske karriere - etter 2 perioder tok jeg ikke gjenvalg. Jeg hadde lært det jeg skulle men jeg følger fremdeles med på politikk, både lokalt, fylkesnivå eller statlig.
Jeg liker å være samfunnsengasjert. Men jeg synes politikken har blitt for skarp. Jeg synes ikke vi diskuterer på en god måte noe mer. Jeg synes det ligner på skittkasting. Man slenger rundt seg med påstander og argumenterer med både hender og føtter. Man kaller hverandre for løgnere og det blir ikke god stemning. Det er skremselspropaganda og tydelige kroppslige bevegelser som tydelig viser at man ikke er enige med det den andre sier. Det er ikke hyggelig å se Debatten på TV noe mer.
Noe har endret seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar