Human-Etisk Forbund

Hvordan blir en humanist født? Vel - omtrent slik andre blir født. Men det tar litt tid å bli en svoren humanist. Noen blir født inn i familier der det allerede er et etablert livssyn. Andre blir født inn i familier med andre livssyn.

Jeg ble født inn i en familie som så mange andre her i Norge; "alle" er medlemmer av statskirka, men nesten ingen går i kirka.

Min tro på Gud var med tvil, allerede som 6-åring. Jeg husker fremdeles veldig godt hvordan det skjedde; Jeg krøp opp i fanget til pappa. Snudde på hodet hans - slik at vi fikk blikk-kontakt - og så spurte jeg; "pappa, tror du på Gud"? Han svarte som han alltid gjorde, med en lang utredning om hvordan alt hang sammen. At naturen fødes på våren og dør på høsten. At sola står opp hver dag og går ned hver kveld. Overalt på jorda. At noen tror på en Gud og noen tror på en annen, som for eksempel Allah. (Han hadde jo vokst opp med min farmor - som ikke var velsignet av presten i noen dåp.)

Men at alle religionene hadde noe for seg. At det var lurt å ha noe å tro på når livet butter imot. Han sa så tydelig at Moses var en lur mann som gikk opp på det fjellet og kom ned igjen med de 10 bud. Tenk så lurt. Det var ikke nok med avstraffelse i samfunnet via rettsystemet og de som bestemte i det samfunnet folk bodde i, hvis de hadde gjort noe ulovlig. Men å skremme dem med evig fortapelse etter døden hvis de gjorde noe slemt, var jo kjempelurt. Det samme med himmelen - Tenk for en fin tanke å tro at man kom til Himmelen når man døde, hvis man var snill og god med hverandre.

Hm. Den lille hjernen min tenkte så det knaket. Jeg vokste jo opp med nattbønnen hver kveld. Den sang mamma for meg da jeg var liten. Så fortsatte jeg med det alene - når mamma ikke sang noe mer. 

Jeg husker jeg var ca 12 år eller noe sånt - for nå må jeg teste ut; kom det til å skje noe hvis jeg ikke sang aftenbønnen? Kom jeg til å bli straffet på noen måte da? Jeg startet med å ikke synge sangen. Men jeg foldet allikevel hendene. Det var for å ikke være for tøff med engang. Ingenting skjedde. Jeg merket ikke om jeg sang bønnen eller ei. Det var da forunderlig.. Neste dag foldet jeg ikke hendene heller.

Så livet gikk fint videre uten min aftenbønn. Jeg merket ikke noe forskjell.

Jeg dro til USA etter gymnaset. Der var det en fin skole, Concordia College med norske grunnleggere som tilbydde elever fra Norge å komme til USA og gå på skole der. For å "oppdage Amerika" - som programmet het. Jeg dro alene til det store utland. Det var heller ikke så veldig vanlig på den tida. jeg kjente ikke mange som utdannet seg i utlandet før jeg dro. Men det var flere norske elever der som skulle ta samme utdanning. Skolen har nå et stort internasjonalt program.

Skolen var av det religiøse slaget. Det var "Church" hver søndag og "Chappel" hver dag - om man ønsket det. Vi norske dro ikke så mye i den kirka. Men det var elever som var sterkt religiøse. For det var mange fra vestlandet som emigrerte til Amerika for 200 år siden.

College er en mellomting mellom universitet og videregående skole - som vi kjenner fra Norge. Vi måtte velge minst 3 fag hvert semester. Før og etter jul. Noen fag var obligatoriske som historie, engelsk og religion. I tillegg var det et stort utvalg av fag man ville fordype seg i. Fagene er delt opp slik at du kan velge om du vil lære for eksempel historie på morran - eller utpå dagen. For det var ingen faste klasser med elever. Vi møtte mange forskjellige elever fra fag til fag. 

Jeg valgte Utvandingen til Amerika som historiefag. Litteratur i engelsken og kristendom i religion. Jeg kunne jo lære litt mer om det som jeg egentlig burde tro på. I klassen var det elever som var personlig kristne, som vi kaller det her i Norge - og noen skulle utdanne seg til å bli prester.

Læreren kjente til det norske trossamfunnet vårt. At vi i Norge har en Statskirke og at flesteparten "bare" er medlemmer der. For skolen samarbeidet også med norske skoler - og lærerne som ønsket det, kunne dra til Norge og være lærere der et år eller flere.

En dag spurte han meg et personlig spørsmål i klassen. Om jeg ville svare var opp til meg; - om jeg trodde på Gud? Jeg ville svare - for jeg tenkte ikke det skulle være noe problem. Jeg forklarte at "nei - jeg tror ikke på Gud, men jeg står i Statskirka" - for det gjør flesteparten i Norge. Så snakket vi litt om det og jeg tror han forklarte dette med statsstøtte til elevene også. At livs og trossamfunn får penger fra staten hvert år - for å klare å betale alle kostnadene som følger med et slikt trossamfunn.

For i USA må alle trosamfunn samle inn penger hvert år for å betale for lønn og vedlikehold osv til sine kirkesamfunn. At kollekt er viktige for dem for å drifte / betale alle utgiftene.

Det ble ramaskrik! De andre elevene var sjokkerte! De snakket med sine foreldre. De gikk i klasse med en hedning og det ble rett og slett oppgjør. Læreren ble kalt inn til rektors kontor og fikk reprimande og beskjed om å ikke stille slike spørsmål i klassen noe mer. Foreldrene hadde ringt inn og klaget. Ville ta ut sine barn fra klassen - for de likte ikke at denne hedningen påvirket deres ungdommer.

Men det skjedde jo ikke. Jeg var ikke interessert i å omvende noen. Jeg ville bare lære mer. Men jeg fikk god støtte fra elever som syntes synd på meg. Som ville ha meg med i både kirken og kappellet - slik at jeg skulle finne Jesus. Jeg takket nei. 

"Happy man" er det internasjonale Humanistsymbolet

Da jeg kom hjem fra USA - meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund. En humanist var offisielt født.