Farmor Solveig

En annen viktig person i mitt liv har vært farmor! Farmor Solveig. Som var som sola. Alltid med stort pågangsmot og minst ett ekstra gir!

Når jeg nå ser på flere av mine søskenbarn på pappa sin side av familien - er vi kjempeheldige. For vi er mange som har arva det giret!

Farmor var født i 1904 - det året Ålesund brann.! ( sa hun mange ganger! ) Hun vokste opp i Volda på Sunnmøre og snakka klingende sunnmørsdialekt hele livet. Selvom hun bodde mesteparten av sitt liv i Sør-Trøndelag. Hun var så engasjert i samfunnet. Hun ringte inn til radioen - og jeg husker hun sa på klingende sunnmørsdialekt; "Eg vil no gjerne væra anonym - men eg bur nu på Vikhammer!" Alle på skolen hadde hørt henne på radioen og sa til meg dagen etterpå; "Hørte farmora di på radioen i går, ja." Jeg ble litt beskjemmet..

Hun ble født med Hofteleddsdysplasi - og dengang var det sikkert ikke så mange som visste hva man kunne gjøre for å bedre hoftene til barna som blir født med denne hoftefeilen. I dag er det heldigvis mange gode muligheter slik at barna får et vanlig liv.

Hun var bare 4 år da hennes far omkom i en dykkerulykke i Bodø. Han jobbet som dykker for å lage den kaia/ havna der - hvor båter skulle legge til og reise fra. Han lånte bort dykkerutstyret sitt - og personen som lånte den hadde tuberkulose - slik at han også ble smittet og døde dessverre av følgene.

Min farmor hadde en klisterhjerne som alle kan misunne henne. Hun husket at hun satt på armen hans da dem gikk ned i en kjeller, fortalte hun meg. Hun var så redd - for det var så mørkt der. Men hennes far var så stødig og trøstet henne. Ikke verst å huske så langt tilbake! Men kanskje ikke så rart - når vi nå snakker om traumer man opplever som barn - og hvordan det setter seg i kroppen?

Hun vokste derfor opp alene med sin mamma. For hun var yngst i familien. Hennes mor var nesten 40 år den gangen hun ble født og faren var 15 år eldre. Så det var stor aldersforskjell mellom dem.

Hennes far var mormoner - og den trua vokste min farmor opp med, selvom hun og mora ikke var aktive medlemmer i menigheten. 

Vi snakket mye om religion sammen, farmor og jeg. Hvorfor noen tror det ene og noen tror på noe annet.

Siden misjonering er en del av mormonernes tro - kom det ofte amerikanske misjonærer innom farmor i løpet av livet hennes. Når hun hørte navnene på misjonærene - fikk hun dem til å gå opp på loftet og hente en skoeske. Der hadde hun bilde av deres eldre familiemedlemmer. Esken hadde hun sikkert arvet etter sin far? Den hadde hun tatt vare på alle disse årene og delte rikelig ut bilder til de yngre misjonærene. De ble selvsagt meget forbauset.

Siden farmor hadde hoftefeil og aldri kunne bli med på leking eller dans - var det viktig for hennes mor at hun fikk seg et arbeid - slik at hun kunne brødfø seg selv. For det var jo veldig viktig på den tiden. Så hun dro til Oslo for å utdanne seg som syerske. Hun sydde etterpå alle mulige slags klær til naboer, venner og kjente - og tjente egne penger hjemmefra i alle år.

Min farmor var en svoren Arbeiderpartikvinne. Hun var engasjert, satt antagelig i kommunestyret - for jeg vet hun var med og startet opp barneskolen på Vikhammer. "Skal vi ha skole, så må vi ha gode lærere! Da må vi ha lærerboliger", hadde hun sagt. Som sagt - så gjort. Skolen og lærerboligene ble bygd.

Hun var også med og startet skolekorpset sammen med farfar. Jeg husker at det lå mange blikkfløyter på loftet der - da jeg vokste opp. Dem organiserte dugnader og fikk kjøpt instrumenter på krita. Siden farmor var så flink å sy fikk hun i oppdrag å skaffe til veie en fin fane. Så hun organiserte det også. Det ble en fin brodert fane med dusker og stativ. Den ble brukt i mange år - til skolekorpset skiftet navn.

Her er farfar, farmor, søstra mi og meg.

Jeg fikk et veldig nært forhold til min farmor - for jeg var hjemme til henne før og etter skolen hver dag. Hun var min SFO. Hun lærte meg å hekle og sy. Vi trente Trim for eldre hver dag og prata og kosa oss sammen.

Jeg brukte å sitte bak symaskina og hjalp henne å ta ut knappenålene mens hun sydde avgårde. Jeg brukte tiden med venting til å organisere de knappenålene etter størrelse og farge i nålputa. Hun fortalte meg at under krigen sydde hun de lekreste brudekjoler av fallskjermsilke. Nabofruene kom også med sine kåper til henne under rasjoneringen. Det var ikke noen nye stoffer å oppdrive - så hun sprettet opp alle sømmene, snudde vranga ut og sydde sammen kåpene igjen. Dermed fikk de nye kåper - som de gledelig kunne vise frem.

Vi filosoferte mye sammen og resten av hele livet hennes fulgte hun opp meg og alle barnebarna, oldebarna og tippoldebarna. For hun ble 98 år! Hun husket navnene på oss alle og var oppriktig interessert i livene våre.

Hun var aktiv til det siste. Hoftefeilen ble for vanskelig å leve med alene på hennes eldre dager - så hun fikk sykehjemsplass. Hun diskuterte og filosoferte med de som jobbet der. Hun leste avisa og tippet fotball og hadde alltid et glass rødvin til maten som hun koste seg med.

Hvorfor jeg skriver så mye om henne..? For jeg vil at du skal vite at jeg har arvet pågangsmotet hennes! Å se mulighetene og gjøre noe - slik at det blir en god løsning for alle. Det var hun god på!

Når vi diskuterte politikk var hun så irritert på at vi ungdommene ikke engasjerte oss mer! At vi ikke sa ifra og protesterte på politikken som ble ført. Jeg husker jeg sa til henne - "at nå har vi det så godt her i landet farmor - det er ikke noe mer å kjempe for".. "Det er alltid noe å kjempe for, sa hun bestemt!

Jeg arvet bla sangboka hennes. 🌹