Min barndom

Vi må tilbake og se litt mer på min barndom - for at du skal skjønne hvorfor akkurat jeg klarte å bli frisk fra Menieres.

Jeg vokste opp i et trygt hjem. Min søster og jeg vokste opp med en far som vi kunne snakke med om ALT. Alle tanker og drømmer og alt som skjedde i hverdagen. Mamma kunne vi også snakke med om alt - men på en annen måte. 

Mamma var god til å planlegge og legge til rette for oss i den lille familien. Alt av mat og hverdagsrutiner var hennes domene. Det gikk som en lek. Når jeg vrengte av meg klærne på badet om kvelden og forlot buksa som et 8-tall på gulvet - lå den pent brettet sammen på en stol da jeg sto opp neste dag. Jeg skylder fremdeles på mamma fordi jeg ikke er noe spesielt flink til å rydde!

Pappa kunne liksom lese tankene våre; "10 øre for tankene dine", kunne han si - for han så at vi grublet på noe. Så da var det bare å si hva som kvernet rundt i hodet.

Mamma begynte å jobbe da jeg begynte på skolen - og den gang var det fremdeles ikke helt vanlig. Dette må bli 1970, antagelig? Pappa var skeptisk til hvordan det skulle gå. Men mamma klarte brasene - hun kom hjem fra jobb og sto med kåpa på og laga middag - slik at vi alle kunne spise sammen. Før vi skulle videre på diverse aktiviteter.

Min søster og jeg ble ingen friidrettsstjerner - som vår pappa var så ivrig på. Men vi gikk på dans. Ballettundervisning i Trondheim by og danseopplæring som ble arrangert i gymsalen på vår skole. Dans var en generelt voksende interesse den gangen.

Pappa var en mann med mange hobbyer og han spilte trompet i Malvik Musikk-korps. Dermed ble det sikkert helt naturlig at vi barna også starta i skolekorpset da vi var gamle nok. Søstersen spilte klarinett - mens jeg fikk bli med i drilltroppen.

Vi gikk mye på tur ute i naturen. Mamma laga de beste matpakkene med mange fine smørbrød nedover i flere etasjer. Nederst var det en deilig sjokoladekake! Den store matboksen var med på turer i marka, på fjellet, ved sjøen og ferieturer, sommer som vinter.

Vi brukte å reise hver sommer på en flott ferietur. Hele vinteren starta vi med å planlegge hvor vi skulle dra. Pappa dro frem kart og tegnet opp bilruten og fortalte hva vi kunne oppleve av spennende ting på turen.

Han forberedte oss godt hva vi hadde i vente. Det var en helt vanlig greie hos oss. Når jeg ser tilbake på det nå - så var det bare sånn det var. Han hadde sikkert dette med seg fra sin egen barndom? - For sånt går i arv. Hvordan man oppdrar og er sammen med barna sine.

Hver søndag krøp søstra mi og jeg opp i fotenden på dobbelsenga til mamma og pappa - og så spiste vi en liten førfrokost sammen der. Dem bytta på å lage frokostbrett med drikke og noen kjeks - og så satt vi der og snakka om uka som hadde vært - og hva vi hadde i vente for dagen - eller uka som skulle komme. Kanskje det var noe i vente som det var lurt å tenke litt ekstra på?

Da kunne vi motstridende forklare at vi ikke hadde lyst til å dra på tur i dag -  for det regna jo. Da ble det deres oppgave å motivere oss - slik at vi dro allikevel. For det var jo bestandig fantastisk å komme seg ut noe sted. Såfremt klærne var etter forholdene. Dette skjedde hver søndag i mitt barndomshjem.

Sommeren da jeg var 9 år - kjørte vi helt til Danmark, Nederland og Tyskland på bilferie! Det var ikke spesielt vanlig den gangen. Mamma og pappa pakka bilen - med husteltet vårt, campingsenger, soveposer og kjøkkenutstyr i en STOR pakke på taket.

Vi dro avgårde. Eventyret ventet. Det var en flott ferie! Jeg husker detaljer fra den turen den dag i dag. Så mange spennende ting vi så og opplevde. Legoland! Løveparken og Tivoliet i Kjøbenhavn, mange historiske kirkebygg i Tyskland og Floriaden i Nederland! Alle opplevelsene var gigantiske for oss og det var så interessant å se at verden var MYE større enn det landet vi selv bodde i. 

Bilde fra Floriaden i 1972

Det tror jeg er veldig viktig for oss alle - å forstå at selvom vi bor på forskjellige steder - så har vi erfaringene at folk er trivelige andre steder også. Vi traff jo mange flotte folk på disse turene - og vi lærte mye, Bla husker jeg at mamma og pappa lærte seg å trakte kaffe - istedetfor å koke vannet i kaffekjelen med grut i. Skikkelig moderne var dem - da vi kom hjem og de kunne servere traktekaffe til familie og venner når de kom på besøk. 

Jeg MÅ bare fortelle en hendelse som skjedde da vi var på Tivoliet i Kjøbenhavn. Det var en stor park og man kan fort gå seg bort. Men pappa visste råd; Han samlet den lille familien og sa; "HVIS vi kommer bort fra hverandre - så er det ikke farlig. Bare finn det gjerdet der - som går rundt hele parken og følg gjerdet til inngangen eller utgangen. Da finner dere noen vakter som dere kan snakke med." Det skulle vise seg å bli et godt råd. 

Mamma hadde i løpet av vinteren sydd busseruller til oss - alle i samme farge og mønster. Så det var godt synlig at vi hørte sammen! Pappa forklarte også at vi kunne peke på busserullen og si at vi hadde samme busseruller, alle sammen - til vaktene.

Selvsagt rota jeg meg bort! Det var så mye å se på der. Det var trær og fugler og karuseller og blinkende lys med lyder fra høytaleranlegg som reklamerte for forskjellige aktiviteter man kunne være med på. Men jeg ble ikke redd! Jeg gikk bare bort til gjerdet og fulgte det helt til inngangen. Der var også mamma og pappa og søstra mi - og ventet på meg. Snakk om å være forutseende og lur nok til å planlegge en krisesituasjon! Pappa var en luring! 💗

Så denne barndommen ga jeg helt naturlig videre til mine barn. Vi prata mye sammen og planla ting vi skulle oppleve. Jeg dro dem videre med meg på turer i inn-og utland. Vi utfordra oss og lærte noe nytt sammen.