Barns oppvekst

Jeg har lyst til å forklare mer hvorfor vi blir som vi er - og hva vi kan gjøre for å få det bedre - når vi forstår sammenhengen.

Jeg vil starte med å se mer på genene vi har i kroppen vår. Da vil jeg vise deg denne flotte oversikten. For det er så enkelt å se hvordan genene våre går i arv på et slikt bilde med hunder - fordi de får så mange valper.

Bildet er hentet fra Beagle ringen

Det er det samme som skjer hos oss. Noe arver du fra din far, og noe arver du fra din mor.

Det er sånn genene går videre til neste generasjon.

Så i en familie med mange barn - kan det være stor forskjell på hvem som har arvet hva av genmateriale fra sine foreldre.

Så er det arv som også kommer inn i bildet - hva man blir vant med av daglige hendelser. Hvis det i en familie er god kjemi mellom mor og far og de snakker godt sammen og prater over kjøkkenbordet om dagens hendelser og hvilke forventninger man har til dagens utfordringer... -  så arver de ungene den væremåten - uansett om de har genene fra den ene eller den andre.

Hvis det er utrivelig rundt det middagsbordet - det krangles og kjeftes og det blir truet med diverse sanksjoner, så arver de barna den væremåten. Hvis man i tillegg blir trakassert på en ydmykende måte - så er det noe som følger deg resten av livet.

Alt dette er Barnevernet godt kjent med. Det er ikke bare de barna som blir slått eller krenket med vold som får traumer av sin barndom. Det er også de barna som blir holdt utenfor av sin familie. Enten pga religion eller andre måter å ekskludere noen på.

Men dette er veldig vanskelig å oppdage. Man skal være veldig sikker i sin sak - før man kan bryte inn i en familie og bestemme at det barnet skal bo hos fosterforeldre.

For barn er veldig lojale - de sier ingenting om hva som skjer på hjemmebane til andre i familien, venner eller de voksne som jobber i barnehage eller skole. 

På en av foredragene vi fikk gjennom Fosterhjemsforeningen kom det en flott ungdom fra Forandringsfabrikken som fortalte om sin oppvekst med en ruset mor. Hvor hen stelte for sin mamma og bla la et pledd over henne, før hen selv gikk til skolen. For mammaen klarte ikke å stå opp - hun lå på sofaen hele dagen. Barnevernet meldte sin ankomst og barnet ville at det skulle se fint ut i heimen - så hen vasket gulvene og prøvde å få hele stua til å skinne. Men dem gjennomskuet hvordan det sto til - og barnet ble plassert i fosterhjem. Hen fikk en god oppvekst og klarer seg veldig godt i dag. Det var tankevekkende å høre hen fortelle hvor skuffet hen ble av at ingen hadde sett hvor fint det var vasket før Barnevernet kom. 

Et barn opplever ting på en annen måte enn oss voksne. Hen var jo fremdeles veldig glad i sin mor og ønsket henne alt godt på veien i sitt liv. Livet i fosterhjemmet fikk hen til å skjønne at det hjemmet ikke var et godt sted å vokse opp for et barn. Man trenger trøst og omsorg - og ikke minst trygghet.

De barna som blir løyet til lærer seg å forholde seg til usannheter på forskjellige måter. Noen gjennomskuer det - mens andre merker at man kan gjøre det samme - og få fordeler av det.

Noen barn er rettferdige og kan brukes som vitner i rettsaker. Det viser seg at de husker veldig godt hva som har skjedd. Men her kommer også falske minner inn.  Gammel forskning kontra ny forskning viser at det spriker veldig hva man kan tro på.

Men som regel er minner fra vonde opplevelser i livet veldig sterke. Frykt er en grunnleggende vond følelse. Det er nok derfor min farmor på 4 år husket hvor skummelt det var å gå ned i en mørk kjeller. Jeg skriver mer om det i innlegget her.

Har du opplevd noe skikkelig skremmende som barn, så vil hjernen din huske det resten av livet! Fikk du trøst av en trygg person da du var liten - så fikk du bearbeidet opplevelsen på en god måte allerede da.

Men holder du frykten for deg selv og ikke sier det til noen - vil den frykten ligge et sted i den hjernen din og trigge deg videre i livet. Så det er lurt å tenke tilbake til hva som var vanskelig å sette ord på, da du var liten. For det ligger og lurer i hjernen din. Det er derfor psykologene spør deg om hva du opplevde som barn - og hva du fremdeles har problemer med av belastninger i livet ditt. For det er et mønster. Det du lærte som barn tar du med deg videre. Det er de repetisjonene i hjernen som blir gjeldende.

En dag er livet med store utfordringer for mye for den hjernen din - og du blir faktisk fysisk syk. Du går på veggen. Du blir utmattet. Du får hjernetåke og blir helt apatisk og giddasløs. Antagelig har du også hjerteklapp!

Du har sikkert lagt merke til at barn som er utsatt for seksuell vold - ofte lever et normalt liv - helt til de selv får barn, for eksempel. Helt typisk eksempel - er de barna som ble seksuelt misbrukt av Michael Jackson. I dokumentaren Leaving Neverland forteller de åpent og ærlig om det som skjedde. Hvordan de i årevis hadde fornektet det som skjedde, men som nå kjenner på at de MÅ fortelle. Slik at de selv kan bli kvitt de traumene de opplevde.

Vi som har fått kroniske sykdommer har veldig godt av å fortelle til noen hva vi har opplevd av traumer i barndommen til noen. For et eller annet som man har opplevd, ligger som et ubearbeidd minne i hjernen og klusser til livet.

Men du trenger ikke oppsøke en psykolog, for å snakke om alt dette. Kanskje en god venninne, et familimedlem eller noen andre du stoler fullt og helt på - kan hjelpe deg å bearbeide det vonde i livet ditt? Eller så kan du skrive det ut i en dagbok. Det er veldig lurt. Flere psykologer anbefaler å skrive Journal nå.

I et annet innlegg vil jeg fortelle mer om hvilke andre ting du kan gjøre for å bli bedre. 😊