Mamma

Det ble selvsagt et stort sjokk for oss at pappa døde - midt i mammas første cellegiftkur.

Men mamma er også sta, som meg og ville allikevel fortsette behandlingen. Hu ville bli 80 år, sa hun til helsepersonalet - "det blir deres oppgave å holde meg i live til da".

Så hu holdt ut og gjennomgikk den ene behandlingen etter den andre.

Jeg hadde kjøpt meg leilighet i Trondheim og lurte på om mamma ikke ville flytte til byen - slik at hun kom nærmere meg og barnebarn, som også bodde i Bartebyen. Hun hadde førerkort - men hadde ikke holdt kjøringa ved like i løpet av livet - så nå ble hun avhengig av buss og tog hvis hun skulle noe sted.

Heldigvis så ville hun det. Så vi solgte leiligheten på Stjørdal og hun kjøpte seg en lekker leilighet ved Sirkus shopping. Det passa jo suverent. Så kunne hun gå dit og besøke meg på jobb, og jeg kunne dra innom henne etter jobb. Det ble fint for oss begge. Vi fikk noe annet å tenke på og vi to brukte mange dager sammen i tida fremover. Vi dro på hytta og jeg kjørte henne hit og dit når hun trengte å dra noe sted.

Vi mollkosa oss. Jeg tok vare på henne på samme måte som hu hadde tatt vare på meg - både da jeg var liten og da jeg ble alene med ungene.

Min søster bodde i Oslo og vi tre møttes så ofte vi kunne. På hytta eller i leiligheten til mamma.

Dette litt dårlige bildet her er fra da jeg og mamma dro engang til Oslo - og vi tre dro på Opera i Oscarsborgen.

Men høsten 2015 ble mamma dårligere. Min søster og jeg fulgte henne og besøkte henne på St.Olavs sykehus i Trondheim hver dag til hun sovnet inn. Hjertet mitt gikk helt i knas.