Norservice

Jeg kontaktet Norservice i Trondheim og lurte på om jeg kunne hjelpe dem å starte opp en avdeling der som var en av avdelingene der folk som var syke kunne få lære seg å sy - slik at de fikk en ny hverdag og arbeidstrening med det samme!

Jeg fikk napp og dro på intervju og fortalte om min arbeidserfaring. Jeg ble ansatt og spurtet ut i en travel hverdag. Det var store oppgaver på gang og vi begynte med å starte opp SYDESIGN, et skredderi i sokkelen til det nye kjøpesenteret i Trondheim, Sirkus shopping.

Vi ansatte flotte folk som kunne sy - og pusset opp et stort lokale i Jarleveien for storproduksjon av gardiner! Dette skulle bli toppers!

Dette bildet tok jeg og viser noen av de fine gardinene vi sydde på Lade.

Men jeg var så sliten! Jeg klarte nesten ikke å gå. Alt var så tungt.

Min flotte doktor i samme bygget som kjøpesenteret sykmeldte meg og stemplet PTSD i sykemeldingen min. Jeg var målløs. Hva? Jeg var jo ikke mentalt syk? Hun forklarte meg så godt at nå har du stått foran store mentale utfordringer. Dette skal vi klare sammen! Hver gang jeg gikk til henne møtte hun meg med det største smilet og de beste klemmene. Jeg gikk skjelvende inn på legekontoret hennes.

Hun sendte meg videre til psykomotorisk fysioterapeut. Det trodde hun jeg trengte nå. Jeg fikk utrolig nok plass ganske så fort - og dro til min gode guru, Lise! Hun jobba på smerteklinikken ved St.Olav - men hadde også en privatpraksis på Lade. Det passa jo bra - for nå jobba jeg jo på den store systua på Lade. 

Hun lærte meg å puste. Hun la meg på benken og lot meg ligge der til jeg slappet helt av. Det tok utrolig lang tid før jeg "landa" på benken. Hun syntes rumpa mi var så stram.. Jeg tok det som et godt tegn. Tenk det da. At hun syntes det. Men den var hard som en klump! Jeg slappa jo ikke av i rumpa!

Hun mente jeg hadde gått lenge sånn. Hva hadde jeg opplevd i livet mitt? Hva har det med saken å gjøre, tenkte jeg? Men nå skjønner jeg det så innmari godt. Det har alt å si!

Hun spurte meg også om mine toalettbesøk: "når du er på toalettet - gjør du bare det du skal da"?

Jeg gikk rett på limpinnen! Neida - for da sorteres det skittentøy - OG jeg pusser tenna samtidig! Snakk om å utnytte tida maksimalt da! Jeg var stolt. Multitasking var jeg jo veldig god på!

Den smerten fra rumpa mi og nedover bena mine - kunne hun hjelpe meg med det? Det lignet da veldig på isjias-smerter? For det ilte nedover det ene benet mitt og hele foten var ekkel. Jeg klarte nesten ikke å gå.

Vi prata bestandig veldig godt sammen før behandlingene. Om hverdagen. Hvordan det var på jobb og hvordan jeg hadde det hjemme. Som om det hadde noe å si? Pussige greier. Tenkte jeg da.

En dag spurte hun meg om skilsmissen min. Hvordan hadde jeg opplevd den? Nei - altså. DET hadde jo ingenting med de smertene i bena å gjøre! Den var jeg ferdig med! Jeg hadde lagt et stort lokk på det som skjedde da. Pappa hadde forklart meg så godt at skitbøtter skal man jo ikke rote i! Det er bedre å sette på lokket - og sette vekk den skitbøtta! For det lukta bare skikkelig skit hvis man rørte rundt i den!

Jeg skjønte ikke at det var en sammenheng mellom den stramme rumpa og den skilsmissen.

For de smertene nedover beinet var fra da jeg i 2012 fikk operert ut livmora mi, kunne jeg fortelle til Lise. Da lå jeg i narkose - med bena oppover i de fothvilerne og etter det - så kom noe på skjeve i bekkenet. Det var jeg overbevist om!

Hun var tålmodigheten selv og masserte de ømme musklene - og fikk meg enda mer til å puste, og slappe av de musklene i rumpa. Stå og svaie fra en fot til en annen og puste samtidig. Veldig vanskelig for meg det. For det skulle ikke så mye til av vanskelige oppgaver hu ga meg - før jeg slutta å puste!  "Dette må du gjøre resten av livet ditt", sa Lise. Hva mente hun med det?

Men verden raste sammen for meg igjen og jeg gikk på veggen! 

Jeg ble sykemeldt for ett helt år! Var det virkelig nødvendig da?