Syrran

Jeg har alltid hatt et veldig godt forhold til søstra mi. Vi kaller hverandre for Syrran - begge to. For det er så morsomt og koselig. Vi kan le og flire av de samme tingene - og det er alltid så utrolig morsomt når hun får latterkrampe og nesten ikke klarer å snakke. Jeg elsker det!

Jeg husker jeg lå i senga hennes da vi var små og jeg kunne snakke med henne om alt mulig rart.

Hun var fire år eldre enn meg - men ikke så "frempå" som meg. Hun var den rolige og jeg var den som spratt avgårde. Hun brukte meg som et brekkjern - for å få frem et budskap til mamma og pappa. 

"Spør om vi kan få is.." - sa hun og skjøv meg fremover. Det fikk vi som regel! 😀 Hun sier i dag at det er på grunn av henne at jeg alltid er så frempå!

Når mamma og pappa døde ble vi enige om at vi hvertfall ikke skulle begynne å krangle om hvem som skulle arve ditt eller datt. Vi delte det som vi hadde lyst til å ta vare på - og så prøvde vi å gi bort eller selge unna alt mamma og pappa hadde. For som alle vet - er det mye saker igjen etter foreldre som har levd et langt og godt liv. Vi brukte hytta som lagerplass. - Så kunne vi bestemme etterhvert hvordan det skulle fordeles. Barnebarna begynte jo å stifte bo og vi håpte at de ville ha med seg noen gode minner. 

Her er den lille familien foran huset vårt på Vikhammer.

Hvorfor jeg skriver så mye om min lille familie? Fordi det er kjempeviktig for å forklare hvordan jeg ble som jeg ble - og hvordan jeg har løst krisene i livet mitt.