Optimus

Det ble fint for meg å flytte til Røros. Enklere å puste her på noe vis. Alt er litt roligere. Det er ingen som kjefter eller snakker stygt til deg. Hvertfall har ikke jeg møtt noen enda. Alle er så gode å snakke med. Folk hilser på deg i gata - uansett om du kjenner dem eller ikke.

Jeg blir bestandig så forbauset når jeg går i gata og du ser på de som kommer imot deg. Er det noen fra Røros - så møter dem blikket ditt og smiler. Er det turister eller hyttebeboere - så kikker dem vekk og unngår blikk-kontakt. Det synes jeg er fascinerende.

Hva er det med oss når vi kommer ut i marka og går tur? DA hilser vi. Da gjør alle det - også de som ikke bor her!

Men nå skal jeg jo skrive noe om hvilken jobb jeg fikk - for det er også en grunn til at det ble så viktig i livet mitt.

Jeg kontaktet Optimus her på Røros for å høre om de hadde noe arbeid til meg. En attføringsbedrift som jobbet med de samme folkene som jeg hadde erfaring med fra Norservice.

Jeg var fremdeles litt skjelven i beina etter sykemeldingen i Trondheim - men alt var så mye enklere her. NAV kontoret var lite og personlig, og man slapp å trekke kø-lapp. Jeg fikk ny fastlege med engang - og det var greit å fortsatt være sykemeldt her.

Jeg venta på oppdrag fra Barnevernet - men det uteble - som jeg har nevnt før.

Så det ble turer til hytta og kos i helgene med besøk fra venner og familie, mens jeg ventet på å bli ansatt noe sted.

Til slutt bød det seg en anledning - og jeg fikk begynne i et vikariat hos Optimus. 50 %. Det passa meg fint. Da kunne jeg trene meg på å være i farta igjen - og resten sykemeldt. En dag fikk jeg vite at NÅ måtte jeg stå på egne bein fra NAV. Da hadde jeg vært sykemeldt maks tillatt tid.

Heldigvis fikk jeg fast jobb i 100 % på Optimus.

Bildet er hentet fra nettsiden til ajprodukter

Jeg likte å jobbe der. Fikk mange gode omsorgsoppgaver - og klemmer fikk jeg mange av! Fra morra til slutten på arbeidsdagen. Jeg svinsa rundt og koste meg. Vi fikk ordna det slik at jeg kunne ha 15 minutter med "Bøyz og Tøyz" fra kl 13 til kaffepausen hver dag. Da spilte vi litt god musikk på høytaleranlegget på kantina og vi slapp kroppen løs. Strakk oss og "plukka epler", eller bøyde oss og "plukka poteter". Vi sparket oss selv i rumpa og hadde høye kneløft - for vi måtte " komme oss videre i den høye snøen". Det ble en suksess. På sommeren kunne vi gå ut og finne frem en fin benk i skyggen, rett ved siden av arbeidsstedet. Så gikk vi dit. Og var stille i 10 minutter. Alle hørte etter lydene rundt oss. På vei tilbake til arbeidet snakket vi om hvilke lyder vi hadde hørt.

Så ringte Barnevernet sommeren 2019 - om jeg kunne ta et oppdrag. Endelig skulle jeg få hjelpe et menneske til å finne veien til et godt liv! Spurte først familien min - og de syntes det hørtes bra ut for meg. Familierådet mente det kunne bli bra for meg. Utfordrende, men helt etter min visjon/ mening med livet;- om å hjelpe andre fremover i livet.

Jeg sa ja - og ungdommen flyttet inn en uke før skolestart. Jeg fikk omsorgspermisjon 6 måneder fra jobben - men deretter ble det slutt. De ønsket ikke å vente på at oppdraget ble ferdig. Det kunne jo ta flere år før ungdommen kunne stå på egne ben. Det skjønte jeg godt.

Så jeg ble oppsagt. For jeg ville ikke si opp jobben selv - for jeg ønsket de fordelene man får fra NAV når man blir oppsagt etter oppdraget var ferdig. 

Oppsigelsen kom i posten - og jeg fikk mitt første anfall med Menieres!