Livet uten foreldre

Så startet mitt nye liv. Det livet uten foreldre. Uten den støtten og den kjærligheten man har blitt vant med. Man må liksom starte på nytt.

Vi var en tett familie og brukte mye tid sammen. Siden jeg hadde blitt alene med ungene - så stilte alltid som allerede nevnt - mine foreldre opp.

Jeg jobba mye med mitt firma og det var godt å ha en backup hjemme. Hver torsdag dro dem som pensjonister hjem til meg og mamma laga de deiligste pannekaker og pappa kjørte ungene på korpsøvelse. Da kunne jeg jobbe seint og dra innom korpset for å hente dem når øvelsen var ferdig kl 21.

Hver jul feira vi sammen og annenhver jul - kjørte mamma og pappa ungene på hytta når skoleferien var over. Jeg jobba og sydde ferdig mange gardiner. Utrolig hvor mange som MÅTTE ha nye gardiner til jul!

Så når jeg kom kjørende til hytta på Røros - så var det vinter med masse snø. Faklene brant langs veien opp til hytta. Mamma var en kløpper i å lage god stemning og hadde pyntet hytta i juleskrud i hver en minste krik og krok. Det luktet grønnsåpe og jul fra jeg åpna døra. Skuldrene falt ned mange hakk - og det var bare å kose seg! Det gjorde vi til gangs!

Jeg kom til ferdig dekka bord - alt var jo ordnet. Jeg kunne bare slappe av. 

Jeg sov som en gris  - ( hvordan sover de egentlig..?) - og som regel ble jeg syk. Jeg fikk feber og måtte holde senga en liten stund - før jeg spratt opp igjen. 

Vi gikk på skiturer. Vi spiste god mat. Vi prata rundt bordet. Vi spilte spill. Vi så på koselige filmer på TV sammen. Vi syntes rett og slett det var godt å være sammen. Det var som å være i et julekort. Alt var perfekt!

Hytta i jula 2012

Nyttåret var alltid så deilig på hytta. Bare stjernene som skinte på himmelen. Vi så lyset over Rauhammeren når beboerne på Røros skjøt opp rakettene. Men vi hørte dem ikke. Hundene koste seg. Det var ingen skarpe lyder som de ble redde av.

Så uten mine foreldre måtte jeg restarte livet. Aldri hadde jeg laget julemat. Alltid hadde jeg fått all kosen servert - og så slapp jeg å rydde bort alt etterpå. For det gjorde alltid mamma alene da vi dro hjem. 

Jeg manglet rett og slett ankeret i livet mitt. De som alltid var der for meg. Som var så glad i meg og som ville meg alt vel. Som hjalp meg videre når alt buttet imot.

Hvordan skulle jeg klare meg alene?