På Tå Hev

Derfor blir På Tå Hev viktig for meg i livet mitt fremover. For man er litt på tå hev når man skal lære noe nytt.  Min plan er å hjelpe / kurse alle som ønsker selv å bli frisk - i det jeg nå har lært. Det er altså så enkelt! Jeg skal bruke alt det jeg har lært som psykologistudent, pedagog, motivator, fostermor og erfaringene fra min sykdom for å prøve å forklare hvorfor det er sånn. Jeg skal hjelpe deg å legge puslespillet.

Det skal komme en ny og bedre logo her etterhvert altså. Dette er bare en prototype!

For som jeg har lært i løpet av livet ligger hjernen vår dypt inne i hodeskallen vår.

Alt vi lærer av våre foreldre når vi vokser opp, har vi med oss gjennom livet. 

Hjernen utvikler seg i takt med at vi vokser. De første 3 årene er spesielt viktige! Da er det viktig at vi får brukt alle sansene våre.

Vi skal se, lukte, høre, smake og føle / bli befølt mye de første årene. Det er viktig for en normal utvikling. 

Husker du barnehjemsbarna i Romania etter Nicolae Ceausescu's fall? Barna fikk varige men etter omfattende omsorgssvikt, og mishandling. Hjernene deres utviklet seg ikke slik de gjør hos barn som vokser opp med trygge foreldre. Som elsker dem, stimulerer dem og gir dem masse klemmer og omsorg. 

Blikk-kontakt er veldig viktig. Du har sikkert sett videoer fra der foreldre ikke gir barna oppmerksomhet? De blir utrygge og redde. Hvis ikke den lille hjernen bakerst i hodet utvikler seg godt nok de 3 første årene - så vil barna få det vanskelig med å lære seg for eksempel matte når de begynner i skolen. For da skal den store hjernen begynne å lære bla matematikk. 

Tegningen er hentet fra nettstedet; Den tredelte hjernen.

Hva skjer hvis for eksempel ungene ikke har trygge foreldre? Hva skjer egentlig da? 

På barnevernskurset snakket vi mye om å være tilstede for barna når de skal prøve noe nytt. Foreldrene skal la de få prøve seg - til å gå til den skumle dissa/ husken, for eksempel. Så når det blir for skummelt skal de få komme tilbake til foreldrene og få trygghet og motivasjon til å utforske det skumle på nytt. Slik lærer de at verden blir litt tryggere i sitt hode. Så når de tør å være på den dissa - og får trøst og erfaring med at det ikke er farlig - så er de klare for nye skumle utfordringer.

Alle de jeg kjenner som jobber i barnehage kan si hvilke av barna i barnehagen som vil klare seg bra i livet. Det er hjemmefra barna lærer å bli trygge. Barnehagen prøver å hjelpe de andre barna til å utvikle seg slik at de også blir trygge. For det er aldri for sent å trygge barn. Heldigvis.

Det er det du nå skal gjøre. Du skal trygge deg selv på det som er skummelt for deg, nå som du har blitt syk.

Vi lærte også mye om Toleransenivået på kurset vi tok for å bli fosterforeldre. Noen barn er hyperaktive - og langt over de andre barnas toleransenivå. Noen barn er under og fryser nesten til is - når det skjer noe skummelt. 

Du kjenner kanskje igjen det selv, når du er syk du også? Kroppen er veldig aktivert noen ganger - og noen ganger er du helt utslått. Du veksler innenfor og utenfor ditt eget toleransevindu. For det blir smalere når du er syk. Det skal lite til før det berømte vannglasset renner over..

Man kan skjønne at barn som fysisk blir slått ikke får det særlig bra. Men det er heller ikke bra å få trusler eller vonde kommentarer i oppveksten. Man skjønner ofte at barn som sier vonde ting til andre barn antagelig har hørt det selv. Både til seg selv, eller til andre i familien. Dette kan også skape traumer senere i livet, hvis ikke følelsene og tankene man får etter slike hendelser blir hørt og snakket om. Det er lurt å debriefe/ gjennomgå situasjonen og snakke med noen om det som har skjedd. 

Det motsatte; å holde på vonde hemmeligheter er hvertall ikke bra. De kommer alltid tilbake til deg i løpet av livet ditt.

For det er alle disse "små" sansene våre som sender signaler til hjernen vår. Alt lagres der. Følelsene også.

Minnene vi får senere i livet startet da vi var små barn. Så er det liksom hjernens oppgave å repetere dette - slik at du husker det. Du kan sikkert huske noe av alt det gode som skjedde deg da du var liten? Luktene av de deilige kjøttkakene mormor laga. De fine blomstene du hadde i hagen. De deilige kakene du spiste i bursdagene, og de deilige klemmene du fikk. 

Når jeg fikk barna mine - så var det så rart å få ungene i hendene - og jeg fikk automatisk lyst til å synge for dem. Ro, ro til fiskeskjær, Ride, ride ranke osv osv. Hvor kom de fra alle de sangene? Jeg hadde jo ikke noen venner som hadde barn? - Men hjernen husket sangene og jeg skjønte at jeg selv hadde blitt sunget for tusenvis av ganger da jeg var lita. Det sitter der i hjernen. Det kommer plutselig ut en dag. Akkurat dette kom da jeg selv fikk barn. Det skjer helt automatisk.

Men som nevnt over her - de vonde minnene som du ikke har snakket med noen om - de ligger også der inne i hjernen. Og plutselig en dag - når begeret med minner og vonde tanker med de følelsene som hører til - er begeret fullt! Når du opplever noe følelsesmessig lignende vondt - så pipler de vonde minnene frem - og man blir både syk og redd. Ikke sikkert du kjenner igjen de vonde minnene? For du har kanskje fortrengt dem? De er for vonde å huske på.

Men hjernen prøver å fortelle deg - at "dette husker jeg på - dette er farlige greier". Professor Lorimer Moseley har en morsom video om det på Ted Talk. Den er verdt å se. Ted Talk er et flott nettsted forresten, der folk snakker om det de kan. Det finnes hundrevis av tema der - for deg som ønsker å lære mer om et eller annet.

Men - tilbake til bloggen.. og det jeg nå skal prøve å lære deg.

Smertene setter seg i ulike deler av kroppen. Noen får vondt i ryggen. Noen blir stiv i nakken. Noen kjenner at det kneet ikke er helt bra. Jeg kjente at jeg fikk isjiassmerter i hofta og benet!

Man kjenner igjen smerten. Man får vondt i kroppen, får hjerteklapp og andre symptomer som du fikk dengang du opplevde noe fælt. Noen har heldigvis milde symptomer med slike minner. Noen har værre minner og symptomer.

Akkurat hvordan man blir fysisk syk av å oppleve noe traumatisk i livet - lærer psykologene mye av nå - pga det grusomme som skjedde på Utøya. Mange ungdommer opplevde grusomme timer med redsel og frykt. Nå blir de forsket på og forskningsmaterialet blir lett å forske på - for det var så mange ungdommer der som fikk særdeles store traumatiske minner. Selvsagt var dette vondt å oppleve. Vi som satt i sofaen hjemme og så det grusomme på TV - kjente jo også at dette var smertefullt! Forskerne ser nå helt tydelig at de ungdommene som ikke får bearbeidd traumene sine etterpå sliter psykisk mange år fremover. 

Men heldigvis for oss som er utslitt med hjernetåke osv - har bare de samme "milde symptomene" i forhold til de som har opplevd skikkelig grusomme ting. Kjenner du igjen symptomene som er beskrevet? Hvis ikke repeterer jeg dem her;  

"Traumatiserte er på vakt for at det skal skje noe nytt og farlig selv om de ikke lenger er i fare. Det å møte noe som minner om traumet i en ny og egentlig trygg situasjon kan være nok til å utløse mobiliserings- eller overaktiveringsreaksjoner. Personen kan også reagere med immobilisering eller underaktivering. Vi sier at traumatiserte har et smalt toleransevindu.

Dersom personen er konstant på vakt, kan det påvirke dagliglivet i betydelig grad og påvirke fungering i relasjoner, arbeid og fritid. Den traumatiserte kan reagere med farerespons på situasjoner som egentlig er trygge ut fra frykt for at noe nytt og vondt skal skje."

Altså - kroppen husker på de vonde tingene som skjedde deg i livet - og det gir seg utslag i fysiske smerter.

Jeg kjenner meg igjen. Noen dager kan være veldig følelsemessige sterke. Når vi er utenfor toleranseområdet vårt som syk, så reagerer vi veldig mye på bla sterke følelser. Man er superaktivert.

Både av positive og negative følelser. For eksempel når jeg var syk; da gledet jeg meg til å få besøk på hytta. Jeg stulla og stelte istand på hytta og gjorde alt klart. Laga middag og styra på for å få alt ferdig slik at besøket skulle få en trivelig mottagelse. Men så kom dem inn døra. Hjertet mitt ble så glad! Vi klemte og kosa oss og vi skulle sette oss ved bordet - men jeg ble da fryktelig svimmel? 

Hadde jeg stått på for mye? Ble det for mye stress? Hjernen ville jeg skulle ta det med ro - for dette var fare på ferde. For den husket sist du var svimmel og ør - da fikk jeg anfall! Det kom sikkert til å skje igjen? Hjernen husker dette så tydelig og hauser opp stemningen. Sender amygdala inn for oppdrag.

Neida, det ble ikke for mye for kroppen min - det ble "bare" for mye følelser.. Tankene dengang begynte å spinne - og jeg måtte bare legge meg ned. Spybøtta måtte frem! Besøket satt i stua uten meg. Det ble veldig sørgelig og svimmelheten holdt stand..

Nå vet jeg at følelsene farer avgårde med meg! Jeg forbereder meg nå på en helt annen måte enn før. Jeg utfordrer meg selv og trener opp kroppen og hjernen min til å tåle mer og mer belastning følelsesmessig. "Jeg vet at akkurat nå går det fint. Det kommer til å bli følelsesmessig overveldende når jeg får besøk - men jeg skal klare å stå i det. Jeg skal ta det med ro. Ikke hause meg opp og forvente at jeg skal bli syk. Dette skal gå bra."

Da går det faktisk forbausende veldig bra. Verdt å prøve. - Om du også er redd for de store følelsene.

For følelsene og tankene vår er flinke til å forvente det som skjedde sist. At man flatet helt ut, eller fikk skikkelige skjelvinger.  Klarer man å unngå å gå i den mentale fella er mye gjort. 

Så du filmen Generasjon Utøya? Ikke sikkert du klarte det? - For det er jo en sterk film. Men jeg liker å utfordre meg selv, vettu. En av dem som var med der - og som gjemte seg på Utøya da skuddene haglet rett forbi, fortalte i filmen at hun ikke likte å trene. For den hjerteklappen hun får når hun trener minner henne så voldsomt på hjerteklappen hun fikk da hun gjemte seg. Da slo hjertet så hardt at hun trodde alle hørte det. Derfor er det vondt for henne å trene. Hun må lære seg at det ikke er farlig å trene og få hjerteklapp. Hun må trene hjernen sin om og om igjen, på at det går bra nå. Hun er ikke lenger på Utøya. Det skjedde da - og ikke nå. Akkurat nå går det fint.

Kanskje du også unngår hjerteklapp?  - når du trener? eller går tur? Man er jo redd for at det skal skje. For det er skikkelig ubehagelig.

MEN du bør hjelpe hjernen å rydde opp i de minnene du har fra livet ditt! For noe har skjedd deg som liten/ eller i livet ditt - som du antagelig har blitt fryktelig redd for. De gamleste minnene er de skumleste - for hjernen til et lite barn forstår mindre enn hjernen til et voksent menneske.

Heldigvis kan vi trene hjernen. For den er plastisk.