Pappa

I februar 2013 ble jeg 50 år! Det ble det året da alt raknet.

Vi feiret dagen med kurvfest i kantina på Stavset skole. Alle mine venner som ville komme - ble invitert og min familie stilte selvsagt opp! Jeg hadde nettopp vært i India for andre gang - og måtte reise hjem tidligere enn planlagt - for jeg hadde nesten glemt at jeg skulle feire dagen- helga før.. Det ble allikevel en veldig trivelig dag.

Pappa holdt som vanlig en fantastisk tale og refererte til livet vårt sammen. Alle hjerter gledet seg. Det var så flott å samle alle sammen. Ikke visste vi da at det var siste gang jeg feiret bursdag med min gode pappa.

Mamma fortalte meg etter bursdagensfeiringen var over at hun hadde vært til legen og fått bekreftet sin mistanke om at hun var syk. Hun hadde hanglet litt den siste tida og vi tenkte alle det var diverse stress med barnebarna som flyttet ut av heimen min og alle de bekymringene man kan få av det. For det er en spesiell hendelse. De ungene som før var avhengige av deg skulle plutselig stå på egne bein og klare seg selv. Både mamma og pappa levde jo så tett på oss - slik at vi tenkte dette påvirket oss alle.

Men det var altså kreft mamma fikk. Underlivskreft. For pappa ble det en stor belastning å kjøre frem og tilbake  til behandling på Levanger sykehus - så min datter og jeg byttet på å kjøre og han var med. Han prøvde å holde humøret oppe og vi kosa oss mens mamma fikk behandling. Vi dro på kafe der vi prata sammen og prøvde å tenke på noe annet. Han kjøpte som regel noe til mamma for å gi henne noe - som viste at han elsket henne.

Jeg skjønner han ble veldig bekymret. De hadde jo vært sammen siden mamma var 14 år! Da var han 18 år og inviterte henne med på fest. For han jobbet som konduktør på Jernbanen og hun jobbet på et bakeri i byen - slik at de møttes på toget. Han var sprek og sprang fra Vikhammerløkka, der han bodde med farmor og farfar - til Grønberg i Hommelvika, der hun bodde med mor og far. Der brukte han å plystre litt sånn forsiktig - slik at hun kom ut. Så romantisk vettu! De var kjærester hele livet. De holdt hverandre i hendene gjennom hele livet - også da dem handla på butikken - 60 år etterpå!

Så jeg kan tenke meg at han var urolig for om kreften var ondartet - men han sa ikke så mye om det. Men vi så han grublet fælt.

17. mai det året var vi på hytta på Røros og koste oss, Mamma, pappa og jeg. Mamma var aldri helt i slaget på starten av dagene - så vi tok en rolig start på hytta, før vi dro til sentrum og kosa oss sammen der. Vi gikk i gatene og så på alle plakatene som russen hadde hengt opp på butikkene natta før. Vi smålo og humret.

Så havna vi på kirkegården og der har dem en veldig fin felles minnetavle med navn på de som var døde. Vi snakket om hvor pen den gravstenen var - og han sa at dette var en fin måte å minnes familemedlemmer som ikke var noe mer. Så tok vi dette flotte bildet av oss på toppen der - mens vi kikka utover Røros.

Tre uker senere - 9. juni døde han av blødning i lillehjernen. Hjertet mitt ble knust.

Jeg fikk dette vakre diktet tilsendt av en bekjent som jobba på gravferdsbyrået;

Nå åpner savnet sine øde vidder

---------------------------------------------

Nå åpner savnet sine øde vidder.

En ukjent strekning ligger foran deg.

Frykt ikke ensomheten på din vandring,

du skal få styrke på din smertes vei.

Du snur ditt ansikt og må se tilbake.

Ti tusen ganger skjer det om igjen.

Du går allikevel i livets retning

når du lar sorgen bli din følgesvenn.

Din fot blir ledet over gåters avgrunn,

og i din uro får du eie fred.

Litt efter litt, igjennom savnets smerte,

må du bli løst fra mange sterke bånd.

Men gjennom sorgen når du nye dager

der nye hender venter på din hånd.

~Svein Ellingsen~