Jula

Jula er en tid med forventninger og håp.

Der man håper at ønskene blir en realitet. At jula skal være som den bruker å være - med god mat og drikke sammen med familien og / eller gode venner. Der alt skal være perfekt og man skal kose seg og ha det hyggelig!

Men blir det sånn?

For i forskjellige statistikker viser det seg at mange gruer seg til jul! Dette innlegget på Unicef sine sider viser at 1 av 7 ( i 2023 ) gruer seg til jul.

Det er egentlig enkelt å forstå.

For handelstand og radio og TV hauser opp stemningen fra tidlig i oktober. Da kommer julebrusen på plass - og tilbudene om julegaver kommer strømmende inn på mobilen din. Du skal huske ditt og du skal huske datt. Reportasjene på nyhetene viser at nå er folk ferdige med julegaver og det er snakk om hvor effektive alle er. Man baker nydelige julekaker med den ene hånda og pakker inn de lekreste gaver med den andre.

Man kan jo tro at man skal være supereffektiv for å få tid til alt. Det virker som at jula starter tidligere og tidligere for hvert år!

Men er det sånn? Nasjonalbiblioteket hadde en undersøkelse i 2020 der de fant ut mer om dette.

Men det trenger ikke å være så travelt. Vi trenger ikke å la oss hause opp med alle nyhetene om hvor mye penger som er brukt på gaver i år - i forhold til i fjor. Man kan velge å gjøre det veldig enkelt!

I min lille familie - da jeg vokste opp - brukte vi alltid å være alene på selveste julaften. Da var det bare mamma, pappa og min søster og meg. Av og til kom besteforeldrene på besøk - men mesteparten av årene var vi alene. Jeg tror det var et bevisst valg fra mine foreldre. Da skulle julefreden senke seg. Vi skulle ikke haste avgårde fra middag hos besteforeldre der og eventuelt pakkeåpning et annet sted, før man utslitt kom seg hjem til sin egen seng. Vi var alene hele dagen.

Mamma nynnet og koste seg på kjøkkenet og ordnet med julemiddagen hele dagen, og pappa gjorde de siste forberedelser med å henge ut julenek og mate fuglene. Juletreet var pyntet - antagelig sent på kvelden lille julaften - mens mamma sydde nye nattkjoler til min søster og meg. Når hun gikk til sengs kvelden før - aner jeg ikke. Men når jeg nå tenker etter, kan hun ikke ha sovet så veldig lenge - da vi forventningsfulle vekte dem og sa at NÅ skulle jula starte. Nå skulle jo nissen komme i løpet av dagen. Nå måtte vi starte på denne flotte dagen!

Disse gode juleminnene ønsket jeg å gi videre til mine barn da de vokste opp. Men det ble ikke akkurat sånn. For jeg ble skilt da barna var 1 og 5 år. Så de har alltid vært sammen i jula - enten hos meg og mine foreldre på hytta - eller hos sin far med familie. Så det er deres juletradisjon. Det er vanskelig å kopiere sine tradisjoner i livet til andre - for livet endrer seg jo hele tida.

Derfor har jeg ikke alltid syntes at jula har vært OK, egentlig. Det er trist å være uten barna sine på julaften. Jeg savnet dem fryktelig og prøvde å holde meg selv igang med noe inntil de kom hjem igjen. For de kom jo hjem igjen 3. juledag. Da feiret vi nyttåret sammen. Eller vi feiret jo egentlig jula sammen på hytta litt sånn forsinket også - og så kom nyåret veldig fort. 

Det var skikkelige trivelige juler på hytta. Skikkelig avslappende. Med spill av forskjellig slag. Vi leste bøker - enten hver for oss - eller sammen. Vi så trivelige program på TV - og vi var mye ute i snøen. Vi gikk på ski og akte i bakken. Vi var jo rett og slett i et julekort!

Mine foreldre var ikke så opptatt av dette gavehysteriet. Selv ga de hverandre en bok og vi fikk praktiske gaver som vi kunne aktivere oss med. Pappa var en mann med 1000 hobbyer - så det var alltid et eller annet som vi kunne gjøre sammen i de julegavene under treet.

Hytta vår i Harsjøen hyttefelt

Men tidene endrer seg. Barna vokser til og får egne liv med kjærester og nye familier. Foreldre forsvinner og man må lage seg nye tradisjoner.

Da er det lett å bli sorgfull og savne det som har vært. Akkurat slik man gjør når man blir syk og får en diagnose. Det blir en slags sorg som man må forholde seg til. Man må skape seg nye rutiner og nye tradisjoner.

Klarer man å forstå at man kan psykisk snu denne sorgen i hodet, og tenke etter; hva vil man med livet sitt fremover? Vil man henge seg opp i alt det vonde som har skjedd, - og bruke all hjernekapasitet på det? Eller går det an å tenke på en annen måte?

Det er det Nevroplastisitet handler om. Å gi hjernen nye impulser - slik at man ikke blir hengende igjen i det som engang var så flott, men som man savner så inderlig. Man kan faktisk endre på tankegangen og heller tenke; hva kan jeg gjøre for å nyte det jeg har? Her og nå?

Jeg synes ikke dette var så enkelt i starten. Dette måtte jeg øve meg MYE på. Måtte trene hjernen min til å slutte å tenke på sykdom og all elendighet hele tiden. Prøvde heller å legge merke til alle de dagene der alt var mye enklere. Der det ikke ble så trist alt sammen. Så husket jeg på at jeg klarte jo å snu disse negative tankene da jeg ble alene også. Og da mine foreldre døde? Derfor skal jeg også klare å snu disse tankene denne gangen også!, begynte jeg å tenke i sommer.

Så når jula kom lurende i år begynte jeg å tenke; - hva kan jeg gjøre for å begynne å glede meg til jula igjen? 

I år har jeg derfor handlet meg god mat og drikke - som jeg koser meg med hver dag. Så har jeg ryddet og pyntet. Hentet frem julepynten, som jeg ikke har orket å gjøre noe med de siste årene. Istedetfor å kjenne etter i kroppen at de minnene som kommer er triste og såre, for det som ikke lenger er slik som jeg kunne ønsket meg. Så henter jeg heller frem de gode minnene om den jula der vi pyntet med disse julesakene og gleden som ungene hadde da vi pakket ut alle disse nissene, år etter år.

Nå blir jeg ikke overveldet av de vonde tankene noe mer - nå har jeg gledet meg over alt. Det er en sånn virkelig god tilstand å være i. 

Jeg skal hjelpe deg om du ikke klarer å se det fine i de minnene du har. Hvis du vil.

Året 2026 blir en ny start. Både for deg og meg.

Jeg skal fortsette reisen min med å bli bedre for hver dag fremover. Har du lyst til å bli med på den reisen er du VELKOMMEN til det.

Nå har jeg fått tak i et lokale der vi sammen kan snakke sammen og kose oss. Le og og ha det gøy, sammen. Der vi også kan bevege oss litt sammen og danse!

Har du lyst til å bli med på det? Der kan vi også lære oss å roe ned kroppen sammen. Puste roligere. Kjenne etter i kroppen hva den trenger akkurat nå. Lære oss å ta vare på oss selv.

Fra nå av skal PÅ TÅ HEV - hjelpe både deg og meg til å få bedre helse. 

Tror du det går an?

Det tror jeg. Ikke bare tror jeg det - men jeg vet det! For nå har jeg lært og erfart hva som gjør oss syke - og hva vi skal gjøre for å bli friske. Jeg kan vise deg. Det er ikke vanskelig. Det er veldig enkelt når man skjønner det. Men man må være tålmodig. Jeg har liksom laga meg disse ordene som forklarer kort hva dette handler om:

P - dette er PÅLITELIG, det er greit å stole på.

Å - dette er ÅPENT og tilgjengelig for alle! - ikke noe hemmelig som skjer.

T - man må være TÅLMODIG for at endring kan skje

Å - det er ÅPENBART når du skjønner konseptet - for det er lett å forstå

H - det gir bedre HELSE for alle som vil være med.

E - for EVIGVARENDE. Dette varer faktisk til evig tid.

V - for VALGFRITT! Det er du som bestemmer om dette er noe for deg.

Det nye firmaet mitt har ikke en egen Facebookside - men en egen Instagramkonto. Du finner meg der.

Nyheter kommer fremover der. Samt tips om hvordan du kan bli bedre fra din kroniske sykdom.

Sansene våre

Inntrykkene hjernen får hele livet kommer fra sansene våre. 

Det vi ser, lukter, hører, smaker og føler - både taktilt (det å kjenne på noe godt) og det å bli befølt.

Derfor skal vi bruke alle de sansene våre nå - for å hjelpe kroppen vår å bli frisk.

Det høres jo enkelt ut - men det er litt vanskelig i starten - for man har ikke brukt de sansene så mye bevisst utover i livet. For når man jobber og har familie - så går det i ett og man går liksom på autopilot. Man gjør det samme dag etter dag - og man reflekterer ikke nevneverdig at det er faktisk Turan som tælle.

Siden jeg har vokst opp med turer hver helg, har jeg den vanen fra starten av mitt liv. Jeg skriver mer om det i dette innlegget. Men jeg har liksom aldri tenkt over at det var så viktig for å holde meg frisk. 

For det er veldig deilig for hjernen å gå på turer ute i naturen. Her kan du lese mer om hva hjernen liker.  

Bildet er fra Store Norske leksikon - https://snl.no/Ole_Brumm

For der ute i naturen får hjernen motta mange sanseinntrykk på engang - fra de 5 viktigste sansene våre; ( vi har fem sanser, men mange vil også regne likevekts- og bevegelsessans som egne sanser.)

* 1) Du ser rundt deg selv der ute i naturen. Øynene dine veksler mellom å se på stien foran deg når du går - og horisonten langt der borte i det fjerne. Øynene får faktisk litt gymnastikk samtidig. I tillegg får du trent balansen din. 

* 2) Du hører på alle lydene i skogen / eller på fjellet. Fuglene som kvitrer eller bekken som klukker forbi. Hjernen får tilbakemelding fra ørene dine om at det er trygt og godt å gå på tur. Ingen farer i nærheten.

* 3) Du lukter skogen veldig godt - og kan faktisk kjenne at naturen er i ferd med å endre seg. Det begynner å bli høst. Man kjenner det på lukta. Hjernen får gode stimuli hele tiden fra nesen.

* 4) Du setter deg ned på en fin plass og tar frem matpakka og en god kopp med noe varm drikke. Aldri smaker vel den matpakken bedre enn når man er ute og på tur? Munnen liker det som blir servert og sender gode signaler til hjernen.

Hvis man i tillegg tenner opp et bål - så skjerpes sansene enda mer. Det er lyder fra bålet, du kan se på flammene. Det lukter røyk og bålkos. Du kan steke den osteskiva over bålet, slik at den smaker enda bedre. Du tar en skikkelig pause fra ALT - og hjernen elsker det.

Har du med en venn eller familiemedlem på turen - så antar jeg at det er gode samtaler mellom dere på den turen? Walk and talk er et kjent begrep i psykiatrien, som faktisk fungerer veldig godt på oss alle. Man går ved siden av hverandre og ser ikke hverandre i øynene. Det hjelper faktisk på enhver samtale noen ganger. 

På fosterhjemskurset lærte vi også å snakke sammen med barna i bilen, når man kjører avgårde. For da ser man heller ikke hverandre i øynene og fosterhjemsbarna, eller barn generelt, synes det faktisk er enklere å snakke om ting akkurat da. Er bilturen lang i tillegg, så har man god anledning til å smette inn en god samtale.

Så hvilken sans mangler vi da - når vi er på tur?

Egentlig bruker vi den siste av våre 5 hovedsanser når vi går på tur også. 

* 5) For det er berøringsssansen vår. For vi blir jo jo berørt av klærne våre når vi går på tur også. 

Jeg er sikker på at du valgte en behagelig turbukse når du skulle gå på tur? En som du kan bevege deg godt i? En som det ikke er så farlig med om den blir litt skitten, når du setter deg ned i lyngen? Skoene er sikkert noenlunde tilpasset turen? Du bruker ikke ta på de trange selskapsskoene på tur? Lue er sikkert med i sekken - i tilfelle det blir kaldt når du setter deg ned? Hansker eller votter, for ikke å fryse. En vindtett jakke eller anorakk, er på. Kanskje det regner og du trenger en regntett jakke..? Alt dette stimulerer berøringssansene dine. Du har bare ikke tenkt på det før. For det handler om å ha det behagelig inne i de klærne du har valgt å bruke.

Til sammen er dette superfint for hjernen; at du går ut på tur. 

Det trenger absolutt ikke være langt. Opplevelsen kan også finnes i 100-meter-skogen din. Det vil si den lille skogen du har, like ved der du bor. Jeg sendte ofte mine barn bort i 100-meter-skogen vår - nedenfor nabohuset vårt der vi bodde. Da fikk de matpakke med og de gikk på oppdagelsesferd der ute sammen. De storkoste seg. Der har vi begravd både fugler og kaniner som vi hadde rundt oss og som døde en naturlig død. En 100-meter-skog er fint å ha.

Der kan man sitte og høre på stillheten. Finne roa og hjelpe hjernen til å ta en skikkelig pause!

Sammenhengen

Hittil i denne bloggen har jeg prøvd å forklare deg sammenhengen mellom hvorfor vi har blitt syke av alt som har skjedd oss i livet, og hvordan vi skal forstå at dette har en sammenheng med den kroniske diagnosen vi har fått.

Det er ikke enkelt å forklare det på en enkel måte. Så jeg repeterer litt kort her; for alt skjer i hjernen vår.

Det er hjernen som får signaler fra sansene våre - slik at hjernen som ligger inne i kraniet skal klare å tolke om du har det bra eller om du har det dårlig. Har du det dårlig i livet ditt vil hjernen din huske på alt av det triste og ekle som har skjedd deg i livet - og sender videre ut signaler til kroppen din om at du ikke har det bra. Du kan få smerter både her og der - og magen blir i ulage. Man kan kjenne seg stresset og urolig og man kjenner seg uvel på forskjellige måter. 

Man kan bli svimmel og ør i hodet. Man kan føle seg helt utslitt og får problemer med å tenke klart. Man husker dårlig og man klarer ikke å planlegge. Man får hodet fullt av tanker om sykdom og alt som værre er og man får ikke sove. Man får plutselig hjerteklapp og angstlignende symptomer.

Man hører dårligere og får tinnitus. Man blir vàr for både lys og lyd - og det er vanskelig å forstå hvorfor.

Bildet er fra "Studenter spør".

Man tror jo at man er skikkelig syk! Noe må jo være feil et sted i kroppen? Så man går jo selvsagt til legen for å finne feilen. Man får skikkelig helseangst! Min fastlege var så tålmodig med meg og kalte meg jevnlig inn til timer med noen måneders mellomrom. Jeg fikk alltid siste timen - slik at vi kunne sitte litt lengre, hvis jeg følte behov for det.

Vi prøvde alt. Blodprøver og D-vitamin tilskudd. Hormon/Østrogen - tilskudd. Melatonin for å få sove bedre, med mere - men ingenting hjalp nevneverdig!

Så jeg søkte selvsagt andre måter å bli frisk på. Man gjør jo det. Man blir så fortvilt. Så jeg fikk tips om en behandler som var så flink. Alternativ behandling er noe flere syke oppsøker for å få hjelp. Som du ser av linken var det 25 % av oss i 2022 som benyttet seg av alternative behandlere. 

Det hjelper jo en liten stund. For man får positive tilbakemeldinger på at man blir bedre. Man får håp og man støtter seg selv med å tro på at dette hjelper på. Så det gjør jo det, men som regel faller man tilbake til gamle tankemønstre og man kjenner at alle de pengene man har brukt ikke hjalp noe særlig. Men det var godt der og da. Men man klarte ikke å bli frisk.

For man blir frisk når man skjønner sammenhengen - at kroppen blir syk når man ikke har det bra inne i hodet.

Når jeg skjønte det - så snudde alt seg. Jeg tok jo det kurset Reign of Pain i sommer - og plutselig ble det så enkelt for meg. Nå tenker jeg at dette skal jeg få til. NÅ skjønner jeg hvorfor jeg har gått på veggen flere ganger i livet mitt - og nå vet jeg at jeg skal klare å ikke la det skje en gang til!

Sorg

Sorg har vi alle opplevd en eller flere ganger i livet.

Kjærlighetssorg er vel den mest kjente måten å ha det vondt i hjertet når man blir dumpet av kjæresten eller man selv velger å splitte opp et parforhold. Alle vet vi at det går over. Etterhvert. 

Men det tar tid å venne seg til å være uten den man har vært kjæreste med - uansett alder på kjærestene eller hvor lang tid man har vært kjærester.

Linnea Myhre har en fin Podcast på Nrk radio - som tar opp akkurat dette med Kjærlighetssorg. Intervjuet med psykolog Sissel Gran forklarer veldig godt i den episoden hvorfor kjærlighetssorg gjør så vondt i kroppen. 

Bildet er fra www.Nrk.no

Jeg syns du skal høre på denne episoden og kjenne etter om det ikke er de samme følelsene du også har når du får en sykdomsdiagnose som er kronisk? Man blir veldig sorgfull da også. For livet ble liksom ikke helt som man trodde. Man får faktisk en livssorg.

Denne sorgen opplever man også når man får syke barn eller det skjer noe i livet ditt som snur opp / ned på alt som det daglige livet ditt engang bestod av.

Man kan også kjenne på sorg når man får en diagnose som gjør at man mister nettverket sitt på arbeidsplassen. I dette innlegget med psykolog Atle Dyregrov snakker de om akkurat dette. Jeg kjente på en utrolig sorg over å bli ufør og ikke skulle jobbe mer. Jeg skjønte at det å gå hjemme ikke kom til å bli noe bra for meg. Jeg trenger å engasjere meg i noe på daglig basis.

Som fosterforeldre så snakket vi endel om endring av livet på grunnkurset. For plutselig blir livet til familien snudd opp ned og man får helt andre rutiner og du må kanskje omstille deg i full fart for å få til å henge med på alt som skjer. For det er lurt å være forberedt på det som skal skje. Da blir det ikke så heftig å forholde seg til den nye livssituasjonen.

Dødsfall i nær familie eller venneflokk er også en type sorg som man skal forholde seg til flere ganger i livet. Hvordan takler man det? Klarer man å fortsette livet på en ny måte?

Man kan miste noen kjære etter lang tids sykdom og man kjenner kanskje på at man på en måte er mer forberedt, enn når det skjer akutt ved ulykke eller et raskt sykdomsløp.

Da jeg ble syk med Menieres - var jeg på bedringens vei. Alt så helt fint ut. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv. Jeg ble 60 år og skulle feire med familie og venner. Uka før feiringa døde min beste venn fra barndommen helt plustelig. Han skulle jo komme i min bursdag! Vi skulle feire og ha det hyggelig sammen. Men så kom han ikke. Jeg ble helt apatisk. Skjønte ikke det som hadde skjedd, og vi feiret min bursdag og skålte til minne om min aller beste venn! 

Etter feiringa fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg ble helt utafor og savnet han så inderlig! Jeg savner han fortsatt - for han har vært der i hele mitt liv. Helt fra da vi var barn. Mamma var hans dagmamma mens moren hans var lærer på skolen. Vi var veldig gode venner hele livet og vi støttet hverandre i livets opp- og nedturer. Vi brukte å snakke mye sammen om livets utfordringer og hvordan man skal takle det. Han var en god motivator og kom alltid med gode råd. Jeg savner han fremdeles. Men nå klarer jeg å tenke på han uten å bli helt tårevåt og oppgitt over at vennskapet vårt skulle ta en sånn brå avslutning.

I intervjuet med Sissel Gran - som jeg har linket til tidligere i dette innlegget - så snakker hun mye om hvordan man skal klare å gå videre. Derfor synes jeg at den episoden virkelig er verdt å høre på. For dette gjelder ikke bare kjærlighetssorg.

Håper du kan få noen tips også. For det fikk jeg. Kjente igjen mange av de følelsene som ble nevnt i det intervjuet.

Mobbing

Vi kan godt snakke litt om elefanten i rommet.

For jeg tror at alle skjønner at barna og ungdommene som mobber andre, antageligvis blir mobbet selv / eller har blitt utsatt for omsorgsvikt i heimen, der de bor.

Men hvorfor snakker vi ikke om det? Hvorfor er det ingen som setter det på agendaen?

Eller er det noen som snakker åpent om det?

Organisasjonen MOT - har jobbet jevnt og trutt med utenforskap i ungdomsskoler og Videregående skoler.

Fritidsklubbene i hele landet jobber også aktivt med at ingen skal føle seg alene og utenfor. For det er ikke alle barn og ungdommer som finner seg til rette i lagidretter som fotball og håndball.

Det dukker også opp flere dansesentre i hele landet - for det er veldig fint for ungdommer spesielt å lære seg hva man kan gjøre med kroppen - for å bli mer bevisst seg selv som menneske.

Men blir det bedre? Blir vi kvitt mobbingen?

For noen år siden florerte Lærer Bjørndals metode på nettet. Det er mange forskjellige meninger om den metoden - for det skal noe til å stå imot mobberne i et klasserom. Klarer vi det?

Bildet er fra Spleisen på nettet.

Akkurat nå blir en kampanje på SPLEIS delt her, fra Røros. For som du kanskje husker tok Peder Angel sitt liv - etter mange år med ekstrem mobbing. Nå har Peder Angel stiftelse fått trykket opp T-skjorter med teksten; Våg å si ifra. 

For det skal noe til å våge å si ifra. Vi må tørre det. Vi må starte helt nederst i samfunnet vårt. Dette må bli en folkeaksjon - som viser at VI ikke vil ha mobbing noe mer!

For når politikerne ikke kan - så må VI vise at det går an!

For du har sett politikere i andre land, hvordan de bokstavelig talt snakker ned hverandre? Det er mange statsministre i verden som kaller sine landsmenn for forrædere og uegnet til å bo i deres land. De til og med skyter dem ned og dreper dem.

Se på politikerne i vårt land, som slenger fra seg ukvemsord til sine politiske motstandere. Ikke bare under valgkampene før kommune og stortinsgsvalgene, men som en vanlig praksis.

Se på tastaturtrollene på nettet - som lar seg påvirke til å slenge ut de verste trusler i kommentarfeltene.

Ser vi på dem alle sammen under ett - så er elefanten i rommet veldig aktuell. For hvilken barndom har alle disse negative menneskene hatt?

Er det noe rart at ungdommene tar etter? - og tror at det er sånn vi skal debattere i dagens samfunn? For man har ikke bare genene etter sin far og mor, eller arvet slike måter å snakke med hverandre på - men det handler også om miljøet man vokser opp i.

VI må vise at det går an å si sin mening og debattere på en saklig måte uten å angripe sine motstandere verbalt eller med vold.

Nå må vi starte med å samarbeide om å endre samfunnet vårt på en mer aksepterende måte. Slik som Human Rights organisasjonen jobber for.

Ellers er jeg redd vi fort kan miste vårt gode demokrati.

Dette ble kanskje et sidespor? - eller kanskje ikke....?

For som kronisk syk - så blir man så påvirket av all negativ adferd. Det påvirker oss. Man blir jo helt matt av å se på nyhetene om all verdens ubehageligheter. Da er det deilig å scrolle videre på mobilen og se noen koselige kattevideoer heller.

For inntrykkene blir for mye. Man blir sykere av å se at "hele verden er syk". Man gir nesten opp. Men det skal vi ikke! Det skal vi se mer på i et annet innlegg..

Barns oppvekst

Jeg har lyst til å forklare mer hvorfor vi blir som vi er - og hva vi kan gjøre for å få det bedre - når vi forstår sammenhengen.

Jeg vil starte med å se mer på genene vi har i kroppen vår. Da vil jeg vise deg denne flotte oversikten. For det er så enkelt å se hvordan genene våre går i arv på et slikt bilde med hunder - fordi de får så mange valper.

Bildet er hentet fra Beagle ringen

Det er det samme som skjer hos oss. Noe arver du fra din far, og noe arver du fra din mor.

Det er sånn genene går videre til neste generasjon.

Så i en familie med mange barn - kan det være stor forskjell på hvem som har arvet hva av genmateriale fra sine foreldre.

Så er det arv som også kommer inn i bildet - hva man blir vant med av daglige hendelser. Hvis det i en familie er god kjemi mellom mor og far og de snakker godt sammen og prater over kjøkkenbordet om dagens hendelser og hvilke forventninger man har til dagens utfordringer... -  så arver de ungene den væremåten - uansett om de har genene fra den ene eller den andre.

Hvis det er utrivelig rundt det middagsbordet - det krangles og kjeftes og det blir truet med diverse sanksjoner, så arver de barna den væremåten. Hvis man i tillegg blir trakassert på en ydmykende måte - så er det noe som følger deg resten av livet.

Alt dette er Barnevernet godt kjent med. Det er ikke bare de barna som blir slått eller krenket med vold som får traumer av sin barndom. Det er også de barna som blir holdt utenfor av sin familie. Enten pga religion eller andre måter å ekskludere noen på.

Men dette er veldig vanskelig å oppdage. Man skal være veldig sikker i sin sak - før man kan bryte inn i en familie og bestemme at det barnet skal bo hos fosterforeldre.

For barn er veldig lojale - de sier ingenting om hva som skjer på hjemmebane til andre i familien, venner eller de voksne som jobber i barnehage eller skole. 

På en av foredragene vi fikk gjennom Fosterhjemsforeningen kom det en flott ungdom fra Forandringsfabrikken som fortalte om sin oppvekst med en ruset mor. Hvor hen stelte for sin mamma og bla la et pledd over henne, før hen selv gikk til skolen. For mammaen klarte ikke å stå opp - hun lå på sofaen hele dagen. Barnevernet meldte sin ankomst og barnet ville at det skulle se fint ut i heimen - så hen vasket gulvene og prøvde å få hele stua til å skinne. Men dem gjennomskuet hvordan det sto til - og barnet ble plassert i fosterhjem. Hen fikk en god oppvekst og klarer seg veldig godt i dag. Det var tankevekkende å høre hen fortelle hvor skuffet hen ble av at ingen hadde sett hvor fint det var vasket før Barnevernet kom. 

Et barn opplever ting på en annen måte enn oss voksne. Hen var jo fremdeles veldig glad i sin mor og ønsket henne alt godt på veien i sitt liv. Livet i fosterhjemmet fikk hen til å skjønne at det hjemmet ikke var et godt sted å vokse opp for et barn. Man trenger trøst og omsorg - og ikke minst trygghet.

De barna som blir løyet til lærer seg å forholde seg til usannheter på forskjellige måter. Noen gjennomskuer det - mens andre merker at man kan gjøre det samme - og få fordeler av det.

Noen barn er rettferdige og kan brukes som vitner i rettsaker. Det viser seg at de husker veldig godt hva som har skjedd. Men her kommer også falske minner inn.  Gammel forskning kontra ny forskning viser at det spriker veldig hva man kan tro på.

Men som regel er minner fra vonde opplevelser i livet veldig sterke. Frykt er en grunnleggende vond følelse. Det er nok derfor min farmor på 4 år husket hvor skummelt det var å gå ned i en mørk kjeller. Jeg skriver mer om det i innlegget her.

Har du opplevd noe skikkelig skremmende som barn, så vil hjernen din huske det resten av livet! Fikk du trøst av en trygg person da du var liten - så fikk du bearbeidet opplevelsen på en god måte allerede da.

Men holder du frykten for deg selv og ikke sier det til noen - vil den frykten ligge et sted i den hjernen din og trigge deg videre i livet. Så det er lurt å tenke tilbake til hva som var vanskelig å sette ord på, da du var liten. For det ligger og lurer i hjernen din. Det er derfor psykologene spør deg om hva du opplevde som barn - og hva du fremdeles har problemer med av belastninger i livet ditt. For det er et mønster. Det du lærte som barn tar du med deg videre. Det er de repetisjonene i hjernen som blir gjeldende.

En dag er livet med store utfordringer for mye for den hjernen din - og du blir faktisk fysisk syk. Du går på veggen. Du blir utmattet. Du får hjernetåke og blir helt apatisk og giddasløs. Antagelig har du også hjerteklapp!

Du har sikkert lagt merke til at barn som er utsatt for seksuell vold - ofte lever et normalt liv - helt til de selv får barn, for eksempel. Helt typisk eksempel - er de barna som ble seksuelt misbrukt av Michael Jackson. I dokumentaren Leaving Neverland forteller de åpent og ærlig om det som skjedde. Hvordan de i årevis hadde fornektet det som skjedde, men som nå kjenner på at de MÅ fortelle. Slik at de selv kan bli kvitt de traumene de opplevde.

Vi som har fått kroniske sykdommer har veldig godt av å fortelle til noen hva vi har opplevd av traumer i barndommen til noen. For et eller annet som man har opplevd, ligger som et ubearbeidd minne i hjernen og klusser til livet.

Men du trenger ikke oppsøke en psykolog, for å snakke om alt dette. Kanskje en god venninne, et familimedlem eller noen andre du stoler fullt og helt på - kan hjelpe deg å bearbeide det vonde i livet ditt? Eller så kan du skrive det ut i en dagbok. Det er veldig lurt. Flere psykologer anbefaler å skrive Journal nå.

I et annet innlegg vil jeg fortelle mer om hvilke andre ting du kan gjøre for å bli bedre. 😊

Livets tre

Nå skal jeg lære deg noe som vi lærte på Grunnkurset, - før vi ble godkjent som fosterhjem.

Noen kaller det Livets tre - jeg husker ikke hva vi kalte det på grunnkurset. Hadde sikkert et kult navn. 

Som du ser av linken over her - så brukes metoden i forskjellige deler av livet. Bla når man skal gå gjennom livets traumatiske hendelser. For livet trenger ikke fortsette med å være vanskelig og problematisk. Når man får ryddet opp i kaoset i hjernen - så lærer man hva man skal fokusere på videre.

Livets tre symboliserer hvem vi stammer fra og hvem vi har rundt oss - hvem som former oss i livene våre.

Nederst på treet er røttene - som minner deg på hvem dine foreldre og besteforeldre er. Fra dem har du fått mange gode kvaliteter. Tenk gjerne etter hva hver enkelt betyr / betydde for deg.

Øverst på treet er alle kronbladene - som viser deg hvem du har rundt deg i livet og hverdagen din. Her kommer også familiemedlemmer inn. Alle vennene du har. Alle skolekamerater og andre du har blitt kjent med i løpet av livet ditt. Dine arbeidskamerater for eksempel. Vi har mange rundt oss! Vi er ikke alene. Selvom det kan føles slik av og til. 

Selve stammen på treet er dine tanker og mål for hvem du er og har lyst til å være i livet ditt. Hvordan har du lyst til å vokse?

Hvilke verdier fra røttene dine har du lyst til å bringe videre til dem du har rundt deg?

Hvilke verdier hadde dine foreldre og besteforeldre? For vi har alle arvet grunnverdiene fra de som har levd før oss. Noen verdier velger du å ta med deg videre.

Hvilke verdier har vennene dine og de du omgir deg med i hverdagen?

Hvem støtter deg og hjelper deg videre når livet butter imot?

Hvem motiverer deg til å gå videre når livet føles tungt?

For alt dette har du med deg i genene dine, det ligger i blodet ditt. Samtidig som du arver de egenskapene fra dine forfedre, som du kan vokse og blomstre med.

Miljøet vi har rundt oss, er også veldig viktig når vi vokser opp og lever videre - for det hjelper deg å være sammen med optimistiske og motiverende mennesker.

De som bygger deg opp. Snakker med deg om livets utfordringer og som hjelper deg når du ligger nede. For de skjønner hva du trenger.

Disse menneskene har du rundt deg - og disse skal du omgås med så ofte du kan. Disse folkene gir deg gleder og motivasjon til å gå videre. For vi kan danse med andre. Det hjelper alltid på.

Så kan du heller prøve å unngå dem som tramper deg ned. Som skremmer deg til å tro at fremtiden ser mørk og skummel ut. 

Bruk gjerne tankene på Livets tre hver dag - som en påminnelse for hvem som ga deg de varmeste klemmene i oppveksten, som snakket med deg om dine tanker og følelser - som hjalp deg å forstå hvordan vi kan støtte hverandre og trå til - når livet butter imot!

På fosterhjemskurset tegnet vi oss derfor selv - som en sirkel i midten på et ark. Vi skrev navnet vårt i den sirkelen. Så tegnet vi opp mange sirkler - rundt den første sirkelen - med navnene på alle de folkene vi hadde rundt oss. Du kan fint gjøre det samme. Det kan være familie og / eller venner - eller sjefer og andre ansatte der du jobber. Da ser du at du har et godt nettverk rundt deg. Så kan du kikke litt nærmere på de navnene du har skrevet inn i de ringene. 

Hvem anser du som gode mennesker - som støtter deg og som gjør at du har det bra? Hva er det de gjør som du liker? Klapper de deg på skuldra og sier; "Så trivelig å se deg! Jeg liker så godt å se det gode smilet ditt? Skal vi gjøre noe morsomt sammen?"

Er disse positive menneskene sannferdige? Føler du deg sett og motivert? Har du lyst til å gå tur med dem og tilbringe mange timer sammen med dem? Gir dem deg energi? 

Er det sjefen som klapper deg på skuldra og sier; - "så bra at du kom i dag - vi trenger deg i fellesskapet i dag. Du betyr så mye for oss! Jeg vet hva du står i nå. Så jeg setter STOR pris at du kommer hit i dag."

Hvem er det i disse ringene som ikke er så trivelige å være sammen med, men som du allikevel har rundt deg? Hva gjør at de menneskene ikke er så trivelige? Lyver de? Mobber de deg? Kritiserer de deg på noen måte? Kikker de på klokka når du endelig kommer deg på jobb - og skuler på deg med et skjevt smil og sier; "Så bra du gidda å komme på jobb i dag, da?" 

Når du endelig har klart å kreke deg på jobb - for du har kanskje sovet dårlig den natta? Fordi familien din går i oppløsning hjemme...

Det finnes mange forskjellige folk der ute i vårt samfunn. Noen må du bare forholde deg til - for de kan du aldri forbedre. Psykopater for eksempel. De er skikkelig standhaftige. Narsisster er også veldig vanskelige å forholde seg til. Plutselig bare eksploderer de og skjeller deg ut etter unoter! Folk som er bipolare kan også være veldig vanskelige å være sammen med - for humøret svinger så fryktelig. De kan være superglade en dag - og fryktelig deprimerte en annen dag.

Men hvorfor har de blitt sånn? 

Det hjelper deg å forstå hvordan de har blitt sånn - for da blir det enklere for deg å forholde deg til dem fremover. Det skal jeg prøve å forklare deg i neste innlegget.

Andre helsetilbud

Det finnes også andre helsetilbud i vårt land - som kan hjelpe oss videre i vår søken om et bedre liv, heldigvis.

Da jeg gikk på veggen mens og etter mine foreldre døde - så fikk jeg time til Psykomotorisk fysioterapeut.De har lang utdanning og skjønner veldig godt at når toppen er sliten, så får du fysiske plager. Men dessverre er det kjempelange ventelister og du er veldig heldig hvis du får plass der. Jeg skriver mer om Lise, min psykomotoriske fysioterapeut i bloggen her.

For er du syk i kroppen, går du til fastlegen. Er du syk i toppen, så går du til psykolog. Man går liksom ikke til psykologen når man har vondt i ryggen? Men det burde man faktisk.

For når man går på veggen, blir syk og får en diagnose som gjør at det blir skikkelig kaos i hodet, er det lurt å få hjelp med å rydde i det voldsomme kaoset i hjernen.

Det kan man gjøre selv - ved å skrive en dagbok for eksempel. Da letter du også på trykket i hjernen - ved å skrive ned det som gnager deg. Flere psykologer på nettet skriver mye om dette nå. Jeg fant Nicole Sachs som forklarte dette så enkelt for meg på YouTube første gangen. 

Da husket jeg at psykologen Per Ole Mohaug her på BUP Røros, fortalte meg da jeg var fostermor, at det spilte ikke så mye rolle hvem ungdommen snakket med. Men at hen selv fortalte hva og hvordan ungdommen opplevde det som hadde skjedd i livet hens.

For det er det som hjelper på - å snakke med noen om de små hemmelighetene som du ikke har fortalt noen. Det hjelper hjernen å plukke frem det som er vondt å huske. Da sier Nicole at å skrive ut det samme i en bok eller journal hjelper også på. Da kan du lese det du selv har skrevet - og da blir det ikke så farlig noe mer. Du rydder opp i kaoset i hjernen.

Jeg bruker å kalle det for å rydde i kommoden i hjernen. Du kan forestille deg - eller tegne opp en kommode på et ark for eksempel. Så kan du skrive på skuffene de minnene du vil ha i de skuffene.

Fra internett; Kommode Max Home Vintage

Så kan du tenke på en kommode du har hjemme også. Hvordan klarer du å rydde i den kommoden? Ligger alt i et voldsomt stort kaos? Antagelig har du sokkene i en skuff, og trusene i en annen? Kanskje du til og med skiller ullsokker fra bomullsokker? Har du i tillegg sokkene sortert etter farger? Ja- da har du en veldig ryddig og fin kommode med klær i.

Men er kommoden i hjernen din like ryddig? Da er det lurt å hjelpe den hjernen å rydde litt. Skriv for eksempel; "Sommerminner" på en skuff. "Kjærester" på en annen. Slik kan du hjelpe hjernen med å rydde. Hva vil du ha i de skuffene dine?

I tillegg kan du tegne et bankhvelv - med mange låser og nøkler som hører til. Dette er de hemmelighetene som du ikke har fortalt til noen. Klarer du å skrive dem ned - og lese det som står der etterpå? Det kan være mentalt tøft. Jeg vil forberede deg på det, for det er lurt å være litt forberedt på den prosessen. For det kan bli tårer og voldsomme følelser. Men etterpå er det godt å få ut trykket i hodet!

Hvis du tror det blir for tøft å skrive ut dette kan du be om hjelp. Enten hos Psykisk helse i din kommune eller til psykologer - som har god utdanning og som kan hjelpe deg videre.

Du kan også velge å få hjelp av en EMDR terapeut, for eksempel. De er kanskje litt lettere å få time hos, enn hos psykologer med offentlig avtale, som ofte har litt ventetid.

Et veldig godt eksempel på at EMDR behandling hjelper - er å lese om Catrine som fikk god hjelp av sin behandler som brukte denne metoden. Fra å være ufør er hun nå stipendiat ved Institutt for psykisk helse, der hun arbeider med sin doktorgrad. 

Så du skjønner at ofte kan fysiske plager komme av traumer du har opplevd i livet. Da er det lurt å snakke med noen om det. De hjelper deg videre på veien.

At det skal hjelpe på dine smerter i kroppen er sikkert vanskelig å skjønne? - For leger og psykologer har ikke tenkt at sammenhengen er så tydelig. Men det er den.

Flere leger bruker Pain Reprocessing Therapy, PRT behandling på sine pasienter nå. De skjønner at psykisk vonde minner - utløser diverse smerter i kroppen. Flere i det store utlandet har gjort det i mange år - men også her hjemme begynner heldigvis flere å bruke denne metoden.

Noen får vondt i ryggen. Andre blir stive i nakken. Kanskje du har vondt i magen - eller du kanskje har fått problemer med ørene og svimmelhet - som meg?

Men altså - min påstand er helt klokkeklar! - Dette kan du også bli frisk av!

Vi er MANGE nå som har erfart det samme. Langvarige plager er nå borte og man kan leve et godt liv fremover. Jeg skal prøve å forklare deg hvordan du også kan få det bedre. 

Helse-spesialister

Nå skal jeg prøve å forklare litt forskjellen på de forskjellige helse-spesialistene.

Det er ikke enkelt; for det florerer så mange av dem.

Men fastlegen kjenner du til. Det er jo den legen som hjelper deg når du hangler. Hen prøver å finne ut hva som feiler deg og eventuelt sender deg videre til diverse spesialister. På siden her kan du finne alle de forskjellige helsespesialistene som kan hjelpe deg videre i helsesystemet vårt. Som du ser er det MANGE!

Spesialistene på diverse sykdommer setter så en diagnose - som melder tilbake til fastlegen din - hva dine plager kan være, utfra Diagnoseboka.

Men noen ganger finner ikke spesialistene tydlige tegn på at du har en spesifikk sykdom - slik at de kan sette en reell diagnose. Men dem skjønner at dette blir et langvarig sykdomsforløp og kan da forklare at du antagelig har fått få en kronisk sykdom.

Så man kan jo miste motet av mindre. For neste gang du er til fastlegen, så prøver hen å få deg til å akseptere og lære deg å leve med den diagnosen du har fått. Slik at du kan gjøre ting for deg selv - slik at du kognitivt kan få litt hjelp med å prøve tenke positivt om din livssituasjon fremover. Fastlegen kan hjelpe deg til å få opphold på diverse helseforetak som hjelper deg å fokusere på de gode dagene og leve godt med de helseutfordringene du har fått. Unicare er et godt eksempel på disse gode tilbudene i hele landet.

Fastlegen din kan sende deg videre til for eksempel fysioterapeut eller ergoterapeut. De hjelper deg med å styrke muskler og ledd - og hjelper deg å få viktige hjelpemidler i hus.

Det arrangeres også treningsmuligheter i enhver kommune via Frisklivssentralen.

Så det mangler heldigvis ikke noe på tilbudet om å bli frisk i Norge, Heldigvis. Det koster oss ikke skjorta heller. For vi har et godt demokratisk nettverk - som tar vare på oss når vi blir syke.

Så hvorfor blir ikke noen av oss friske?

Bok om Placebodefekten skrevet av Gunnar Tjomlid.

Da tar vi kanskje kontakt med leger og helsespesialister som kan hjelpe oss utenom det som Helsedirektoratet kan tilby oss?

Da kommer det opp mange gode tilbud der ute - som kan hjelpe deg. Det leser du jo om på Sosiale media, ikke sant? MANGE tilbyr deg hjelp - slik at du skal få det bedre. OG bli friske - OG få et mye bedre liv, hvis du lever slik de foreslår.

Men hjelper det deg? Blir du friskere av å tro at astrologi og stjernetegnene hjelper deg videre? At å tro på en holistisk levemåte kan hjelpe deg å bli frisk?

For noen hjelper dette - for de tror på det! TRO er kjempeviktig for oss alle. Viljen til å koble sammen puslespillbrikkene er sterke når det gjelder all slags tro. Alle religioner har en slags oppskrift for hvordan du kan ha tro på at det er en spesiell sammenheng.

Da kommer også effekten av placebo inn. Man tror på det som blir fortalt - og man trekker konklusjonene selv og kan faktisk bli friskere av å spise eller drikke den medisinen, eller leve etter den oppskriften man får.

Men for meg - som hverken tror på noen guder eller andre utenomjordiske vesener som har helende effekt - så leita jeg videre i mylderet av helseguruer som kunne hjelpe meg.

For de finnes også der ute - på det store internettet. Heldigvis. 

Diverse diagnoser

Du går til legen når du er syk - og du får antagelig en eller annen diagnose, som forklarer hvilken sykdom du har. Det er spesialistene som setter en diagnose - som fastlegen din kan sykemelde deg for.

Som du ser av Diagnoseboka er den laaaang.. ( jeg anbefaler deg å ikke lese om alle disse sykdommene - for man kan jo bli dårlig av mindre!)

Så når jeg gikk til fastlegen min - sendte hun meg videre til spesialisten på Øre, nese og hals - for Menieres - er jo sikkert en sykdom som kommer fra ørene? Det var jo jeg selv som nevnte det til henne da jeg dro dit første gang. For jeg hadde jo fått vite av en sykepleier jeg kjenner at mine svimmelhetsanfall lignet da veldig på Menieres? Så da ble det enkelt for spesialisten å sette den diagnosen. For undersøkelsene var jo egentlig ikke så veldig nøyaktige? Han sjekka om jeg hadde Krystallsyke. Men de som får den diagnosen kaster ikke opp, får diare og blir akutt uvel. Han kikka i ørene mine - og de var jo rene og pene - så da var det ikke ekstra mye voks i øregangene som kunne tilsi at hørselen ble noe værre. Så da ble det Menieres! 

Men er ikke symptomene veldig lik mange andre sykdommer? Her er en liste over andre vestibulære diagnoser. Så alle disse diagnosene har svimmelhet i seg. Hm. Jeg begynte å spekulere.

For jeg har lært at hjernen også sender ut lignende signaler når den blir sliten; når man er deprimert, opplever sorg, blir redd for fremtida, husker traumer fra livets utfordringer. Du kan se alle de psykiske diagnosene her.

Hjernen blir altså rett og slett for sliten til å ta inn alle inntrykk. 

Inntrykkene hjernen får kommer fra sansene våre. Det vi ser, lukter, hører, smaker og føler - både taktilt og det å bli befølt.

Så når den får for mye stimuli, så stenges en eller annen av sansene våre seg, av. Man hører dårligere / eller bedre forklart; man oppfatter ikke hva som blir sagt. Stemmene blir en grøt av ord. Men hvis du har teksten på på TVen når du ser nyhetene - og leser samtidig det som blir sagt - så hører du plutselig ordene. Er ikke det rart?

Man kan få hyperakusis - det  vil si at lydene man hører blir altfor høye. For du som også har fått en kronisk sykdom, har vel også oppdaget at å sette inn koppene i oppvaskmaskina blir altfor mye? Det bråker plutselig så skrekkelig mye. Man skvetter også veldig lett. Alle lydene kommer altfor plutselig på deg. Du er ikke forberedt. Du reagerer på trafikken når du går tur langs veien for lydene fra trailerne som svusjer forbi bråker så fryktelig mye. Man kan nesten kjenne at det å høre forskjellige lyder faktisk blir vondt.

Musikken blir altfor kaotisk. Å høre på ny og moderne musikk blir bare en grøt og du skjønner ikke om musikken skal være sånn, eller om du har blitt for gammel til å skjønne deg på denne moderne musikken. For de gamle slagerne, sitter fremdeles som et skudd. 

Vi som er født på 60 tallet, vi liker 70 og 80 tallsmusikk. Som Abba, Rolling Stones, Bruce Springsteen eller Oa hele natten. Ett av mine søskenbarn hadde spilt inn den sangen på kassett og spilte den om og om igjen, da vi lå og solte oss en sommer på Vikhammerløkka. Jeg ble rett og slett hjernevasket. For den kom om og om igjen 14 ganger på den ene siden av kassetten - og det samme på andre sida når vi snudde kassetten. Et morsomt ungdomsminne. 😍 Så lett er det altså å hjernevaske noen..

Foreldrene våre hørte på artister som Doris Day eller sangene som Flickorna i Småland. Besteforeldrene våre elsket for eksempel Summertime med Gershwin. Så derfor er det så fint å mimre tilbake og høre på disse sangene igjen. Det gir deg gode minner - og hjernen elsker det. For den husker ordene, rytmen og hvordan du følte deg da du hørte den. Se på demente mennesker på sykehjemmene som hører musikken de elsket da de var unge. Det er jo bare så rørende.

Men tilbake til diagnosene som også blir påvirket av hvordan vi har det. Når hjernen får for mye stimuli.

ADHD er en diagnose som mange med kroniske sykdommer kan kjenne seg igjen i. Leser du deg opp på symptomene som de med ADHD har, kjenner du igjen mange av dem. Det blir nå flere og flere barn som blir diagnostisert med ADHD. Og mobilen / skjermen får selvsagt mye av skylda. For disse barna er mer sårbare. De er aktivert fra før. De trenger ikke enda mer stimuli til hjernen.

Flere voksne får nå diagnosen ADHD også. Men er det ADHD? Kan det være sosiale media som hjelper til økninga av den statistikken..?? Hvem leser ikke på nettet om hvor perfekt man skal være? Hvor mye man skal rekke hver dag. Vi sammenligner oss med andre og tror at ALLE de andre gjør både ditt og datt med sine barn. Misunnelse er ikke en diagnose. Men allikevel er den dypt forankret i oss. Hva gjør det med deg at din beste venn drar på den Sydenturen IGJEN, mens du må spare penger for å sende barna på fotballskole. Hvordan har de råd til det? De som ser på de fine bildene og tenker at "endelig kan venninna mi kose seg i varmen" - får det faktisk litt bedre med seg selv. Å unne andre gode ting i livet er en veldig god egenskap. Å sitte å mate seg selv med misunnelse eller frustrasjon og sinne hele dagen med den mobilen er ikke bra for noen.

I den helt andre enden av psykiske diagnoser finner vi  Schizofreni. Det virker jo veldig skremmende ikke sant? Hvordan kan noen bli så syke i hodet? Det avhenger også av genene våre, arven vi har fått fra familiemedlemmene våre - og miljøet vi vokser opp i. Men man kan altså bli frisk av det også! Les boka; I morgen var jeg alltid en løve.  Så skjønner du at man kan bli frisk. Boka kan du låne på Biblioteket.

Men før du blir så syk, kan du få hallusinasjoner av forskjellige slag. Du kan se og høre ting som andre ikke kan se. Det trenger ikke å være noe farlig altså. Det er bare sånn hjernen vår er.

Lillebror og Knerten i filmen "Knerten i knipe". Foto: Trond Tønder/Paradox

For noen som har det veldig trøblete i livet kan begynne å dissosiere. Det er heller ikke farlig - for du har dissosiert mange ganger selv. Men du tenker ikke over at du gjør det. For eksempel når du kjører en lang biltur. Så begynner tankene å gå. Du tenker på helt andre ting enn det du holder på med. Kjøringa går av seg selv, og du hører på radioen eller lydbok. Kanskje du snakker med noen i bilen - eller via høyttaleren i bilen. Plutselig er du fremme. Du klarer ikke å huske om du har sett de vakre blomstene i veikanten, eller solnedgangen i det fjerne. Du har dissosiert og tenkt på noe helt annet. Dette er jo den mildeste delen av dissosiering.

De som opplever traumer - dissosierer lett. Det er nesten en overlevelsesmekanisme fra hjernen sin side. Du har garantert hørt at folk som for eksempel blir voldtatt - plutselig ser seg selv ovenfra. Som om at dette ikke gjelder dem selv. Det er liksom noen andre som ligger der i den senga. Dette skjer ikke meg. De distanserer deg fra det som skjer - og de vil ikke huske det. De glemmer det. Men hjernen husker det. Plutselig kommer det minnet tilbake. Les mer om det her; Senskader etter overgrep.

Noen dissosierer og ser mennesker rundt seg, selvom de ikke er Shcizofrene. De får små "hjelpere" rundt seg som hjelper dem i hverdagen - når den blir for skummel eller kjedelig eller det skjer noe annet som man gruer seg for. Da kan de hjelperne hjelpe deg og liksom holde deg i hånda når du skal til tannlegen. Det er deilig. Å få hjelp og støtte av noen når man skal oppleve noe man gruer seg for.

Du har sikkert hørt om barn som ser andre i rommet? "Ikke sett deg der", sa min søster til min tante. "Der skal vennen min sitte", sa hun. Mamma smilte og dekket på et ekstra fat på bordet foran stolen som var ledig. Hun skjønte at min søster følte seg litt alene - det var ikke så mange å leke med der de bodde, før jeg ble født. Så hun laget seg en fantasivenn.  "Jeg synes det er skummelt jeg", sa min tante. Det er ikke skummelt i det hele tatt. Det er helt normalt. Det er måten hjernen fungerer på. Flott, ikke sant?

Dette med dissosiering kan man også bli frisk av. Som alle andre traumatiske hendelser; - kan man bli bedre av å få hjelp til å huske hva som har skjedd deg i livet. Mer om det i et annet innlegg.

For nå har vi snakket om fastleger, spesialister og vært innom psykiske fenomener og diagnoser.

I det neste innlegget på bloggen her, skal jeg forklare deg forskjellen på diverse helsespesialister. 

Når begeret blir fullt

Hjernen har flere måter å si fra - om at det er fullt i topplokket.

For du har sikkert oppdaget at kroppen har prøvd å si fra om at den er sliten, ... lenge..??

For har du for eksempel irritabel tarm, dårlig søvn eller føler deg supersliten - så er det nok hjernen som prøver å si at "nå orker jeg ikke å ta inn noe mer. Jeg må få denne kroppen til å forstå at nå er det NOK. Jeg MÅ ha ro og fred ei stund for å komme meg."

Men klarer vi å tyde de tegnene i tide? Vi gjør dessverre ikke det. Vi durer på som før, og utsetter hjernen for enda mer kaos. 

For du har sikkert vært til legen og sagt ifra om at du springer på do rett som det er - og så får du en pille for det. Blir det noe bedre det da? Av og til blir det bra - men SÅ plutselig blusser det opp igjen. Nye runder på do! Kanskje det er så ille at du faktisk blir sykemeldt for det? For magen klarer ikke å holde på innholdet når det blir for mye. Kanskje det blir så ille at du tror du ikke tåler maten du spiser? Kanskje du får diagnosen cøliaki?  - Men hva er for mye da tro?

Når det blir for mye følelser; - for eksempel; når sorgen tar deg. 

Når du blir skilt og livet ikke ble som tenkt. Da springer man på do! Da jeg ble skilt tok jeg av 10 kilo ganske så fort. Men jeg var på jobb allikevel, for jeg kunne ikke være hjemme med tankene mine. Det ble for altfor heftig, for da kom de vonde tankene og følelsene som følger med de vonde tankene. Da var det bedre å være på jobb og få noe annet å tenke på. En av lærerne på skolen der jeg jobba spurte meg; "jeg ser du har tatt av mange kilo - hvilken kur går du på?" Jeg svarte som sant var; "den heter skilsmisse"!

Du sover dårlig for tida også - ikke sant? - Så du går til legen for å få en sovetablett. Jeg spurte min gode nabo og venn (som også er lege) da jeg ble skilt; om jeg kunne få noe å sove på? For hjernen min jobba så utrolig på om natta, og tankene kverna rundt og rundt og jeg fant ikke ro. Han trøsta meg så godt og sa; "jeg vil ikke gi deg sovetabletter - for de tankene må du gjennom. Du kan heller ta deg et lite glass med likør eller et glass vin - da sovner du så godt." 

Det rådet har jeg tatt med meg videre i livet; Tankene MÅ man gjennom.

Så blir man også supersliten da, vettu. Føttene veier liksom et tonn - HVER! Åhhh. Da blir det vanskelig å røre på seg. Å gå opp en bakke er blytungt og man klarer ikke å puste. Kroppen sier helt klart tydelig ifra; NÅ orker jeg ikke mer! Nå må du legge deg!

Så du går til legen og blir sykemeldt noen uker. For legen skjønner hva du står i nå. Det blir for mye for en stakkars hjerne. Konfliktene på jobben, eller de syke barna hjemme - eller du er for aktiv med alle slags aktiviteter på fritida i tillegg til jobb. Eller at jobben er for mentalt belastende. Fordi du jobber hele tida - med lange vakter med syke mennesker. Du har kanskje mentale utfordringer natt og dag på hjemmebane med alvorlig syke barn? Du setter deg inn i deres sykdom og utfordringer - og det blir rett og slett for mye for en stakkars hjerne.

Da blir du sykemeldt med PTSD. - en diagnose jeg fikk av min gode lege da jeg mistet fotfestet da min kjære pappa døde. Jeg skulle være hjemme ett år! - sa hun. Men jeg var jo ikke mentalt syk! I dette innlegget skriver jeg mer om hva legen forklarte meg.

Nå skjønner jeg enda mer hvorfor jeg klarte å bli syk igjen - og denne gangen med diagnosen Menieres.

For det blir skrekkelig mye for en hjerne å takle alle inntrykk. Alle opplever sorger og belastninger som er tunge å fordøye.

Men jeg har en sterk evne til å holde meg på bena; jeg er glad i turer ute i skog og mark, og høre skogens ro. Jeg elsker å se på solnedganger og andre vakre ting, som kunst for eksempel. Jeg liker å trene, har drevet med Yoga i mange år. Jeg liker å danse og trene Zumba. Jeg elsker å sy - og lage noe fint med hendene mine. Jeg elsker å strikke. Jeg liker god mat som tar lang tid å lage,( ikke nødvendigvis av meg.. ) - og jeg liker å høre på musikk som gir meg behagelige opplevelser.  Jeg synes det er veldig behagelig med ansiktsbehandling og den massasjen man får der i tillegg. Jeg har prøvd flere forskjellige massasjeformer og synes det er utrolig deilig. Jeg elsker å være sammen med andre mennesker - og jeg liker å utfordre meg selv med å lære noe nytt. 

Jeg klarer på denne måten å holde belastningen i livet mitt nede ved å gjøre dette jevnlig. Det skal vi komme tilbake til i et senere innlegg. Hvordan du skal klare å utvide din evne til å tåle belastning bedre.

Bildet er fra Stockfoto

Så i løpet av livet mitt har jeg klart å holde Toleransevinduet mitt stort - og jeg klarte å ha store utfordringer før det ble stopp.

For nå ble det altså altfor mye for hjernen min igjen! Ikke bare har jeg hatt skilsmisse i livet mitt, som reiv vekk føttene under meg, men jeg har også mistet jobben min flere ganger, Jeg har opplevd dyp sorg da begge mine foreldre døde og nå altså etter å jobbe hele døgnet hver dag i uka - var faktisk begeret mitt superfullt!

Denne dama SKAL ta det med ro, tenkte hjernen. Hvordan skal jeg klare å overbevise henne om det? Jeg sender henne rett til sengs med kraftige anfall med oppkast og diare - så slenger jeg på litt svimmelhet på toppen, tenkte hjernen. For DA skjønner hun at hun skal ta det med ro? 

Men hun skjønte ikke det. Men fastlegen min skjønte det. "Nå er det slutt altså", sa hun litt strengt. "Nå er oppdraget med Barnevernet over. Du skal ikke ta ettervernet nå når ungdommen har flyttet for seg selv. NÅ må du lære å ta vare på deg selv. Nå skal vi bruke den diagnosen med Menieres som du har fått - slik at nå søker vi om uførhet for deg."

HVA - skulle jeg være hjemme alene og være ufør? Det ble enda mer kaos i hodet mitt.

Avhengighet

Det finnes mange typer avhengighet.

Jeg tenker vi kan se litt på noen av dem. Siden vi i denne bloggen ser på hva barn utsettes for og hva det gjør med hjernen deres. For mye av det er likt for oss som har blitt syke.

Leo Ajkic hadde en fin TV serie på NRK om rus og hva det gjør med ungdommene. Har du ikke sett den TV-serien, så anbefaler jeg deg å se den og lære mer om hvor sårbar den unge hjernen er - og hvor lett det er å bli avhengig.

Dataspill kan man også bli avhengige av. Vi voksne kjenner vel også på lysten til å bruke timesvis med mobilen og spille på den? Det skal vel være fint for hjernen? Hvertfall når det blir anbefalt på diverse nettsteder på mobilen når du scroller avgårde. For det skal jo både hindre demens og være fint for hjernen når det gjelder strategispill og andre spennende oppgaver?

Det finnes mange gode artikler om fenomenet på nettet. Både positive og negative. Men du kan spekulere litt på hvorfor barn av spillutviklere i bla Silicon Valley i USA ikke gir smarttelefoner til sine barn.. Fordi de vet hvor avhengige dem blir av det som skjer på mobilen. Spillene på mobilen er uviklet akkurat som Spillekasinoene i Nevada. Med masse belønninger og lyder som gir ekstatist glede. Dopaminet pumpes inn i kroppen.

Men er det godt for hjernen? Hva gjør det med hjernen å bli avhengig av mobilen generelt? TV-serien Avlogga på Nrk er en god dokumentar på langtidsvirkningene av langvarig bruk av mobil og skjerm. Både her i Norge og utlandet, der Sør-Korea kanskje er det landet som er det mest ekstreme i forhold til bruken av mobilen til ungdommene - natt og dag.

På foredrag i Fosterhjemsforeningen - så vi på både de positive og de negative sidene med skjermtid. Men langtidseffektene ser vi forandrer seg hele tiden. På grunn av ny forskning, og nå i juni 2025 kom det nye anbefalinger om barns skjermtid. Noen foreldre bruker skjermen som en smokk. Slik at barna har noe å holde på med - mens de selv for eksempel kan uforstyrret spise middagen alene.

I den forbindelse kan jeg anbefale deg å lese boka Skjerm barna også. Eller kanskje det beste hadde vært å kalle boka for Skjermbarna? Man får hvertfall enda mer fakta på bordet i forhold til hvorfor og hvordan skjermene påvirker barnas hjerner. Hvordan de får problemer med både hjernetåke, dårlig nattesøvn og dårlig husk. For barna har ikke den voksne hjernen som vi voksne har. De er mye mer sårbare på dopaminet som skjermen skaper.

Sitat fra linken over her: "Til vår fordel er vi biologisk programmert til å spare energi, altså velge minste motstandsvei. Det ser vi jo når vi er ute og går og kutter gatehjørner eller velger snarveier til mål. Å legge mobiltelefonen litt unna rekkevidde, for eksempel i et mobilhotell, en boks eller utenfor soverommet, gjør kanskje at man velger å ikke sjekke den meldingen fordi det blir for mye ork å reise seg fra sofaen eller sengen, sier Syvertsen."

Foto fra Shutterstock

Når jeg nevner dette - så kjenner du sikkert igjen symptomene på din sykdom? Har ikke du også de samme utfordringene?

For meg er det enkelt å forklare dette nå, - når jeg har utdannet meg med kurset Reign of Pain. Hjernen blir for travelt opptatt med ett eller annet - som den ikke har godt av. Den klarer ikke å sortere alle inntrykkene og den blir altså overloadet av inntrykk. Dette gjelder både ører og øyne. Det skjer så fort og som nevnt før - så er ikke hjernen glad i den multitaskingen.

Når man får en sykdom så blir Toleransevinduet vårt smalere - akkurat som hos barn. Man er overaktivert og det skal lite til før vannglasset flommer over. Man blir lyd- og lys-sensitiv! Det merker du sikkert godt når du skranter med helsa? Da er det godt å trekke dyna over ørene og stenge hele verden ute. Da blir det ikke så ille. Da klarer du kanskje å stå opp neste dag og føle deg litt bedre?

Synes du at koppene i oppvaskmaskina bråker utrolig høyt nå når du er syk? Det blir faktisk vondt i ørene når de koppene klirrer sammen? Merker du at du reagerer mer sensitivt på lyset? At det nesten er vondt å se på vekkerklokka når lyset tennes på den?

Hvis du i tillegg ligger på sofaen og scroller avgårde på mobilen - så vil du merke at du blir helt utslitt! Men det er ikke kroppen som er sliten.. Det er hjernen. Så ny mating av alle slags inntrykk fra mobilen, blir bare enda værre. Du ser på en kattevideo her, og noe ekkelt i en annen video. Hjernen prøver så godt den kan å prosessere det du ser på. Men den klarer ikke å henge med. Det blir kaos!

Klarer du å legge borte mobilen en dag eller to - for å sjekke om hjernen får det bedre?... Eller er du så avhengig av den at du MÅ bare sjekke meldinger, sende en video eller videresende noe morsomt. Noe engasjerende eller søtt? Alt lager tull i hjernen - når den er sliten nok fra før..

Å innrømme overfor seg selv at man er avhengig av mobilen er skikkelig vanskelig. Men øv deg..

Frivillighet

Samfunnet er avhengig av frivillighet.

Det er en frivillig oppgave å være lokalpolitiker. Det sier jeg her - for flesteparten av politikerne har andre jobber i tillegg. Det er noen få i hver kommune som har frikjøp fra sine stillinger - og som får full lønn. Honoraret du får er ikke mye - sett i forhold til alt du må sette deg inn i av vedlegg til saker og tiden det tar å være med på møter og samlinger. Som leder av et utvalg kan man - som du ser av linken, fortjene litt ekstra honorar.

Så det er jo et under at folk stiller opp og blir med i styre og stell - når man får så mye kjeft fra dem som vet bedre i sofakrokene sine. Jeg må si jeg beundrer de folkevalgte.

Å være frivillig som medlem i Human-Etisk Forbund er en givende oppgave. Forbundet får statstøtte - så man slipper å bake kake og selge sokker eller dopapir - for å få hjulene til å gå rundt. Som idrettslag, korps og andre organisasjoner må gjøre.

Man får ikke noe honorar fra forbundet for å være styremedlem i lokal - eller fylkeslag. Man får heller ikke noe slags honorar ved å delta på Landsmøter.

MEN man får delta på mange gode kurs og samlinger - der forbundet ønsker å gi medlemmene sine en påskjønnelse. Da møtes vi i ordnede forhold og det serveres god mat med tilhørende drikke og bor man langt unna får man også tilbud om overnattingsmuligheter. Det er ofte foredrag fra interessante kursholdere og man lærer mye nytt - som man også kan ta med seg inn i dagliglivet sitt. Og så treffer man SÅ mange hyggelige mennesker - som mener og tror det samme som deg. Det har vi jo lært nå - at ALT dette er veldig viktig for hjernen. 

Jeg hadde vært medlem noen år - da jeg to år fikk anledning til et betalt prosjekt ledet av forbundet.

Som kursleder for konfirmantene får man honorar i forhold til antall kurs man holder. I store byer som bla Oslo, Bergen og Trondheim er det mange konfirmasjonskurs og man kan lære bort det samme til flere grupper av ungdommer som er med på kurs, og som ønsker seg en humanistisk konfirmasjonsseremoni.

Jeg hadde små barn den gangen jeg fikk holde konfirmasjonskurs i min hjemkommune, Malvik. Seremonien var det Fylkeslaget som sto for. De trengte bare en kursholder. Den gangen var det bare ca 14 konfirmanter på kurset - og jeg fikk anledning til å ha kurset hjemme. Da samlet jeg gjengen rundt salongbordet og så snakka vi sammen mens mine barn sprang rundt i pysjen og var på vei til senga.

Jeg minnes tida som en utrolig lærerik tid. Ikke minst fordi vi kurslederne på forhånd fikk god opplæring i det å holde slike kurs. Vi lærte forskjellige samtaleteknikker og hvordan man kan takle uenigheter i gruppa osv. Vi hadde kurs i selvmord bla annet. Høres dramatisk ut - men psykolog Setsaas kom og fortalte oss om diverse utfordringer som ungdommene kunne slite med. 

For hjernen til ungdommer er i en voldsom utvikling og egentlig skulle de alle ha hatt et skilt med "UNDER OMBYGGING" i panna. Hormonene herjer og det er vanskelig å vite hvordan man skal være som et voksent menneske. Et sitat fra den kjente psykologspesialisten Magne Raundalen, som jeg hørte mange år senere - da barna var begynt på skolen. Da var han innleid som foredragsholder for oss foreldre som hadde barn i skolen på Vikhammer - der vi bodde.

Men tilbake til konfirmasjonskurset; jeg fikk god kontakt med ungdommene. Vi snakket om livet som ung og hva de var interesserte i. Det var alltid så interessant å følge dem videre i livet. Flere av dem var aktive i forskjellige organisasjoner og jeg kunne lese om dem i avisa.

Ett år fikk jeg en gave fra kurset jeg holdt. Jeg fikk et maleri /bilde som jeg fremdeles har hengende fremme. Nå synes jeg det passer å ha det på kjøkkenet! Om det skal symbolisere meg - det vet jeg ikke. Men jeg synes det var morsomt!

Etter endt kurs kunne jeg treffe på ungdommene og de hilste alltid på meg. Det synes jeg var veldig trivelig - og når en eller annen av dem hadde fått for mye drikke - og sjangla seg hjemover - og jeg tilfeldigvis kom forbi med bilen - ja, så kjørte jeg dem hjem.

Så hvis du har anledning til å bli kursleder - så vil jeg anbefale deg det! For den erfaringen i livet ditt vil bli unik!

Dette ble mitt første engasjement i Human-Etisk Forbund. Men ikke det siste.