Sorg

Sorg har vi alle opplevd en eller flere ganger i livet.

Kjærlighetssorg er vel den mest kjente måten å ha det vondt i hjertet når man blir dumpet av kjæresten eller man selv velger å splitte opp et parforhold. Alle vet vi at det går over. Etterhvert. 

Men det tar tid å venne seg til å være uten den man har vært kjæreste med - uansett alder på kjærestene eller hvor lang tid man har vært kjærester.

Linnea Myhre har en fin Podcast på Nrk radio - som tar opp akkurat dette med Kjærlighetssorg. Intervjuet med psykolog Sissel Gran forklarer veldig godt i den episoden hvorfor kjærlighetssorg gjør så vondt i kroppen. 

Bildet er fra www.Nrk.no

Jeg syns du skal høre på denne episoden og kjenne etter om det ikke er de samme følelsene du også har når du får en sykdomsdiagnose som er kronisk? Man blir veldig sorgfull da også. For livet ble liksom ikke helt som man trodde. Man får faktisk en livssorg.

Denne sorgen opplever man også når man får syke barn eller det skjer noe i livet ditt som snur opp / ned på alt som det daglige livet ditt engang bestod av.

Man kan også kjenne på sorg når man får en diagnose som gjør at man mister nettverket sitt på arbeidsplassen. I dette innlegget med psykolog Atle Dyregrov snakker de om akkurat dette. Jeg kjente på en utrolig sorg over å bli ufør og ikke skulle jobbe mer. Jeg skjønte at det å gå hjemme ikke kom til å bli noe bra for meg. Jeg trenger å engasjere meg i noe på daglig basis.

Som fosterforeldre så snakket vi endel om endring av livet på grunnkurset. For plutselig blir livet til familien snudd opp ned og man får helt andre rutiner og du må kanskje omstille deg i full fart for å få til å henge med på alt som skjer. For det er lurt å være forberedt på det som skal skje. Da blir det ikke så heftig å forholde seg til den nye livssituasjonen.

Dødsfall i nær familie eller venneflokk er også en type sorg som man skal forholde seg til flere ganger i livet. Hvordan takler man det? Klarer man å fortsette livet på en ny måte?

Man kan miste noen kjære etter lang tids sykdom og man kjenner kanskje på at man på en måte er mer forberedt, enn når det skjer akutt ved ulykke eller et raskt sykdomsløp.

Da jeg ble syk med Menieres - var jeg på bedringens vei. Alt så helt fint ut. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv. Jeg ble 60 år og skulle feire med familie og venner. Uka før feiringa døde min beste venn fra barndommen helt plustelig. Han skulle jo komme i min bursdag! Vi skulle feire og ha det hyggelig sammen. Men så kom han ikke. Jeg ble helt apatisk. Skjønte ikke det som hadde skjedd, og vi feiret min bursdag og skålte til minne om min aller beste venn! 

Etter feiringa fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg ble helt utafor og savnet han så inderlig! Jeg savner han fortsatt - for han har vært der i hele mitt liv. Helt fra da vi var barn. Mamma var hans dagmamma mens moren hans var lærer på skolen. Vi var veldig gode venner hele livet og vi støttet hverandre i livets opp- og nedturer. Vi brukte å snakke mye sammen om livets utfordringer og hvordan man skal takle det. Han var en god motivator og kom alltid med gode råd. Jeg savner han fremdeles. Men nå klarer jeg å tenke på han uten å bli helt tårevåt og oppgitt over at vennskapet vårt skulle ta en sånn brå avslutning.

I intervjuet med Sissel Gran - som jeg har linket til tidligere i dette innlegget - så snakker hun mye om hvordan man skal klare å gå videre. Derfor synes jeg at den episoden virkelig er verdt å høre på. For dette gjelder ikke bare kjærlighetssorg.

Håper du kan få noen tips også. For det fikk jeg. Kjente igjen mange av de følelsene som ble nevnt i det intervjuet.