Sansene våre

Inntrykkene hjernen får hele livet kommer fra sansene våre. 

Det vi ser, lukter, hører, smaker og føler - både taktilt (det å kjenne på noe godt) og det å bli befølt.

Derfor skal vi bruke alle de sansene våre nå - for å hjelpe kroppen vår å bli frisk.

Det høres jo enkelt ut - men det er litt vanskelig i starten - for man har ikke brukt de sansene så mye bevisst utover i livet. For når man jobber og har familie - så går det i ett og man går liksom på autopilot. Man gjør det samme dag etter dag - og man reflekterer ikke nevneverdig at det er faktisk Turan som tælle.

Siden jeg har vokst opp med turer hver helg, har jeg den vanen fra starten av mitt liv. Jeg skriver mer om det i dette innlegget. Men jeg har liksom aldri tenkt over at det var så viktig for å holde meg frisk. 

For det er veldig deilig for hjernen å gå på turer ute i naturen. Her kan du lese mer om hva hjernen liker.  

Bildet er fra Store Norske leksikon - https://snl.no/Ole_Brumm

For der ute i naturen får hjernen motta mange sanseinntrykk på engang - fra de 5 viktigste sansene våre; ( vi har fem sanser, men mange vil også regne likevekts- og bevegelsessans som egne sanser.)

* 1) Du ser rundt deg selv der ute i naturen. Øynene dine veksler mellom å se på stien foran deg når du går - og horisonten langt der borte i det fjerne. Øynene får faktisk litt gymnastikk samtidig. I tillegg får du trent balansen din. 

* 2) Du hører på alle lydene i skogen / eller på fjellet. Fuglene som kvitrer eller bekken som klukker forbi. Hjernen får tilbakemelding fra ørene dine om at det er trygt og godt å gå på tur. Ingen farer i nærheten.

* 3) Du lukter skogen veldig godt - og kan faktisk kjenne at naturen er i ferd med å endre seg. Det begynner å bli høst. Man kjenner det på lukta. Hjernen får gode stimuli hele tiden fra nesen.

* 4) Du setter deg ned på en fin plass og tar frem matpakka og en god kopp med noe varm drikke. Aldri smaker vel den matpakken bedre enn når man er ute og på tur? Munnen liker det som blir servert og sender gode signaler til hjernen.

Hvis man i tillegg tenner opp et bål - så skjerpes sansene enda mer. Det er lyder fra bålet, du kan se på flammene. Det lukter røyk og bålkos. Du kan steke den osteskiva over bålet, slik at den smaker enda bedre. Du tar en skikkelig pause fra ALT - og hjernen elsker det.

Har du med en venn eller familiemedlem på turen - så antar jeg at det er gode samtaler mellom dere på den turen? Walk and talk er et kjent begrep i psykiatrien, som faktisk fungerer veldig godt på oss alle. Man går ved siden av hverandre og ser ikke hverandre i øynene. Det hjelper faktisk på enhver samtale noen ganger. 

På fosterhjemskurset lærte vi også å snakke sammen med barna i bilen, når man kjører avgårde. For da ser man heller ikke hverandre i øynene og fosterhjemsbarna, eller barn generelt, synes det faktisk er enklere å snakke om ting akkurat da. Er bilturen lang i tillegg, så har man god anledning til å smette inn en god samtale.

Så hvilken sans mangler vi da - når vi er på tur?

Egentlig bruker vi den siste av våre 5 hovedsanser når vi går på tur også. 

* 5) For det er berøringsssansen vår. For vi blir jo jo berørt av klærne våre når vi går på tur også. 

Jeg er sikker på at du valgte en behagelig turbukse når du skulle gå på tur? En som du kan bevege deg godt i? En som det ikke er så farlig med om den blir litt skitten, når du setter deg ned i lyngen? Skoene er sikkert noenlunde tilpasset turen? Du bruker ikke ta på de trange selskapsskoene på tur? Lue er sikkert med i sekken - i tilfelle det blir kaldt når du setter deg ned? Hansker eller votter, for ikke å fryse. En vindtett jakke eller anorakk, er på. Kanskje det regner og du trenger en regntett jakke..? Alt dette stimulerer berøringssansene dine. Du har bare ikke tenkt på det før. For det handler om å ha det behagelig inne i de klærne du har valgt å bruke.

Til sammen er dette superfint for hjernen; at du går ut på tur. 

Det trenger absolutt ikke være langt. Opplevelsen kan også finnes i 100-meter-skogen din. Det vil si den lille skogen du har, like ved der du bor. Jeg sendte ofte mine barn bort i 100-meter-skogen vår - nedenfor nabohuset vårt der vi bodde. Da fikk de matpakke med og de gikk på oppdagelsesferd der ute sammen. De storkoste seg. Der har vi begravd både fugler og kaniner som vi hadde rundt oss og som døde en naturlig død. En 100-meter-skog er fint å ha.

Der kan man sitte og høre på stillheten. Finne roa og hjelpe hjernen til å ta en skikkelig pause!