30 september 2025

På Tå Hev

Derfor blir På Tå Hev viktig for meg i livet mitt fremover. For man er litt på tå hev når man skal lære noe nytt.  Min plan er å hjelpe / kurse alle som ønsker selv å bli frisk - i det jeg nå har lært. Det er altså så enkelt! Jeg skal bruke alt det jeg har lært som psykologistudent, pedagog, motivator, fostermor og erfaringene fra min sykdom for å prøve å forklare hvorfor det er sånn. Jeg skal hjelpe deg å legge puslespillet.

Det skal komme en ny og bedre logo her etterhvert altså. Dette er bare en prototype!

For som jeg har lært i løpet av livet ligger hjernen vår dypt inne i hodeskallen vår.

Alt vi lærer av våre foreldre når vi vokser opp, har vi med oss gjennom livet. 

Hjernen utvikler seg i takt med at vi vokser. De første 3 årene er spesielt viktige! Da er det viktig at vi får brukt alle sansene våre.

Vi skal se, lukte, høre, smake og føle / bli befølt mye de første årene. Det er viktig for en normal utvikling. 

Husker du barnehjemsbarna i Romania etter Nicolae Ceausescu's fall? Barna fikk varige men etter omfattende omsorgssvikt, og mishandling. Hjernene deres utviklet seg ikke slik de gjør hos barn som vokser opp med trygge foreldre. Som elsker dem, stimulerer dem og gir dem masse klemmer og omsorg. 

Blikk-kontakt er veldig viktig. Du har sikkert sett videoer fra der foreldre ikke gir barna oppmerksomhet? De blir utrygge og redde. Hvis ikke den lille hjernen bakerst i hodet utvikler seg godt nok de 3 første årene - så vil barna få det vanskelig med å lære seg for eksempel matte når de begynner i skolen. For da skal den store hjernen begynne å lære bla matematikk. 

Tegningen er hentet fra nettstedet; Den tredelte hjernen.

Hva skjer hvis for eksempel ungene ikke har trygge foreldre? Hva skjer egentlig da? 

På barnevernskurset snakket vi mye om å være tilstede for barna når de skal prøve noe nytt. Foreldrene skal la de få prøve seg - til å gå til den skumle dissa/ husken, for eksempel. Så når det blir for skummelt skal de få komme tilbake til foreldrene og få trygghet og motivasjon til å utforske det skumle på nytt. Slik lærer de at verden blir litt tryggere i sitt hode. Så når de tør å være på den dissa - og får trøst og erfaring med at det ikke er farlig - så er de klare for nye skumle utfordringer.

Alle de jeg kjenner som jobber i barnehage kan si hvilke av barna i barnehagen som vil klare seg bra i livet. Det er hjemmefra barna lærer å bli trygge. Barnehagen prøver å hjelpe de andre barna til å utvikle seg slik at de også blir trygge. For det er aldri for sent å trygge barn. Heldigvis.

Det er det du nå skal gjøre. Du skal trygge deg selv på det som er skummelt for deg, nå som du har blitt syk.

Vi lærte også mye om Toleransenivået på kurset vi tok for å bli fosterforeldre. Noen barn er hyperaktive - og langt over de andre barnas toleransenivå. Noen barn er under og fryser nesten til is - når det skjer noe skummelt. 

Du kjenner kanskje igjen det selv, når du er syk du også? Kroppen er veldig aktivert noen ganger - og noen ganger er du helt utslått. Du veksler innenfor og utenfor ditt eget toleransevindu. For det blir smalere når du er syk. Det skal lite til før det berømte vannglasset renner over..

Man kan skjønne at barn som fysisk blir slått ikke får det særlig bra. Men det er heller ikke bra å få trusler eller vonde kommentarer i oppveksten. Man skjønner ofte at barn som sier vonde ting til andre barn antagelig har hørt det selv. Både til seg selv, eller til andre i familien. Dette kan også skape traumer senere i livet, hvis ikke følelsene og tankene man får etter slike hendelser blir hørt og snakket om. Det er lurt å debriefegjennomgå situasjonen og snakke med noen om det som har skjedd. 

Det motsatte; å holde på vonde hemmeligheter er hvertall ikke bra. De kommer alltid tilbake til deg i løpet av livet ditt.

For det er alle disse "små" sansene våre som sender signaler til hjernen vår. Alt lagres der. Følelsene også.

Minnene vi får senere i livet startet da vi var små barn. Så er det liksom hjernens oppgave å repetere dette - slik at du husker det. Du kan sikkert huske noe av alt det gode som skjedde deg da du var liten? Luktene av de deilige kjøttkakene mormor laga. De fine blomstene du hadde i hagen. De deilige kakene du spiste i bursdagene, og de deilige klemmene du fikk. 

Når jeg fikk barna mine - så var det så rart å få ungene i hendene - og jeg fikk automatisk lyst til å synge for dem. Ro, ro til fiskeskjær, Ride, ride ranke osv osv. Hvor kom de fra alle de sangene? Jeg hadde jo ikke noen venner som hadde barn? - Men hjernen husket sangene og jeg skjønte at jeg selv hadde blitt sunget for tusenvis av ganger da jeg var lita. Det sitter der i hjernen. Det kommer plutselig ut en dag. Akkurat dette kom da jeg selv fikk barn. Det skjer helt automatisk.

Men som nevnt over her - de vonde minnene som du ikke har snakket med noen om - de ligger også der inne i hjernen. Og plutselig en dag - når begeret med minner og vonde tanker med de følelsene som hører til - er begeret fullt! Når du opplever noe følelsesmessig lignende vondt - så pipler de vonde minnene frem - og man blir både syk og redd. Ikke sikkert du kjenner igjen de vonde minnene? For du har kanskje fortrengt dem? De er for vonde å huske på.

Men hjernen prøver å fortelle deg - at "dette husker jeg på - dette er farlige greier". Professor Lorimer Moseley har en morsom video om det på Ted Talk. Den er verdt å se. Ted Talk er et flott nettsted forresten, der folk snakker om det de kan. Det finnes hundrevis av tema der - for deg som ønsker å lære mer om et eller annet.

Men - tilbake til bloggen.. og det jeg nå skal prøve å lære deg.

Smertene setter seg i ulike deler av kroppen. Noen får vondt i ryggen. Noen blir stiv i nakken. Noen kjenner at det kneet ikke er helt bra. Jeg kjente at jeg fikk isjiassmerter i hofta og benet!

Man kjenner igjen smerten. Man får vondt i kroppen, får hjerteklapp og andre symptomer som du fikk dengang du opplevde noe fælt. Noen har heldigvis milde symptomer med slike minner. Noen har værre minner og symptomer.

Akkurat hvordan man blir fysisk syk av å oppleve noe traumatisk i livet - lærer psykologene mye av nå - pga det grusomme som skjedde på Utøya. Mange ungdommer opplevde grusomme timer med redsel og frykt. Nå blir de forsket på og forskningsmaterialet blir lett å forske på - for det var så mange ungdommer der som fikk særdeles store traumatiske minner. Selvsagt var dette vondt å oppleve. Vi som satt i sofaen hjemme og så det grusomme på TV - kjente jo også at dette var smertefullt! Forskerne ser nå helt tydelig at de ungdommene som ikke får bearbeidd traumene sine etterpå sliter psykisk mange år fremover. 

Men heldigvis for oss som er utslitt med hjernetåke osv - har bare de samme "milde symptomene" i forhold til de som har opplevd skikkelig grusomme ting. Kjenner du igjen symptomene som er beskrevet? Hvis ikke repeterer jeg dem her;  

"Traumatiserte er på vakt for at det skal skje noe nytt og farlig selv om de ikke lenger er i fare. Det å møte noe som minner om traumet i en ny og egentlig trygg situasjon kan være nok til å utløse mobiliserings- eller overaktiveringsreaksjoner. Personen kan også reagere med immobilisering eller underaktivering. Vi sier at traumatiserte har et smalt toleransevindu.

Dersom personen er konstant på vakt, kan det påvirke dagliglivet i betydelig grad og påvirke fungering i relasjoner, arbeid og fritid. Den traumatiserte kan reagere med farerespons på situasjoner som egentlig er trygge ut fra frykt for at noe nytt og vondt skal skje."

Altså - kroppen husker på de vonde tingene som skjedde deg i livet - og det gir seg utslag i fysiske smerter.

Jeg kjenner meg igjen. Noen dager kan være veldig følelsemessige sterke. Når vi er utenfor toleranseområdet vårt som syk, så reagerer vi veldig mye på bla sterke følelser. Man er superaktivert.

Både av positive og negative følelser. For eksempel når jeg var syk; da gledet jeg meg til å få besøk på hytta. Jeg stulla og stelte istand på hytta og gjorde alt klart. Laga middag og styra på for å få alt ferdig slik at besøket skulle få en trivelig mottagelse. Men så kom dem inn døra. Hjertet mitt ble så glad! Vi klemte og kosa oss og vi skulle sette oss ved bordet - men jeg ble da fryktelig svimmel? 

Hadde jeg stått på for mye? Ble det for mye stress? Hjernen ville jeg skulle ta det med ro - for dette var fare på ferde. For den husket sist du var svimmel og ør - da fikk jeg anfall! Det kom sikkert til å skje igjen? Hjernen husker dette så tydelig og hauser opp stemningen. Sender amygdala inn for oppdrag.

Neida, det ble ikke for mye for kroppen min - det ble "bare" for mye følelser.. Tankene dengang begynte å spinne - og jeg måtte bare legge meg ned. Spybøtta måtte frem! Besøket satt i stua uten meg. Det ble veldig sørgelig og svimmelheten holdt stand..

Nå vet jeg at følelsene farer avgårde med meg! Jeg forbereder meg nå på en helt annen måte enn før. Jeg utfordrer meg selv og trener opp kroppen og hjernen min til å tåle mer og mer belastning følelsesmessig. "Jeg vet at akkurat nå går det fint. Det kommer til å bli følelsesmessig overveldende når jeg får besøk - men jeg skal klare å stå i det. Jeg skal ta det med ro. Ikke hause meg opp og forvente at jeg skal bli syk. Dette skal gå bra."

Da går det faktisk forbausende veldig bra. Verdt å prøve. - Om du også er redd for de store følelsene.

For følelsene og tankene vår er flinke til å forvente det som skjedde sist. At man flatet helt ut, eller fikk skikkelige skjelvinger.  Klarer man å unngå å gå i den mentale fella er mye gjort. 

Så du filmen Generasjon Utøya? Ikke sikkert du klarte det? - For det er jo en sterk film. Men jeg liker å utfordre meg selv, vettu. En av dem som var med der - og som gjemte seg på Utøya da skuddene haglet rett forbi, fortalte i filmen at hun ikke likte å trene. For den hjerteklappen hun får når hun trener minner henne så voldsomt på hjerteklappen hun fikk da hun gjemte seg. Da slo hjertet så hardt at hun trodde alle hørte det. Derfor er det vondt for henne å trene. Hun må lære seg at det ikke er farlig å trene og få hjerteklapp. Hun må trene hjernen sin om og om igjen, på at det går bra nå. Hun er ikke lenger på Utøya. Det skjedde da - og ikke nå. Akkurat nå går det fint.

Kanskje du også unngår hjerteklapp?  - når du trener? eller går tur? Man er jo redd for at det skal skje. For det er skikkelig ubehagelig.

MEN du bør hjelpe hjernen å rydde opp i de minnene du har fra livet ditt! For noe har skjedd deg som liten/ eller i livet ditt - som du antagelig har blitt fryktelig redd for. De gamleste minnene er de skumleste - for hjernen til et lite barn forstår mindre enn hjernen til et voksent menneske.

Heldigvis kan vi trene hjernen. For den er plastisk.



Reign of pain

Reign of pain på norsk vil bli direkte oversatt; smertens herredømme. Altså hvordan ta herredømme over smertene.

Utdanningen til Howard Schubiner var veldig interessant. Alle brikkene falt på plass! Alt jeg hadde lært om hjernen vår i løpet av livet mitt ble så klart for meg. AHA. - så det er sånn det henger sammen?!

Da jeg tok kurset i sommer så tenkte jeg ikke at jeg skulle betale for det. For man kan ta utdanningen gratis også. Da får man ikke noe bevis på at man har vært igjennom alle 7 modulene og forstått hva som skjer i hjernen når man blir syk.

KNIPS! - så plutselig slapp angsten, hjernetåka, svimmelheten, hjerteklappen og søvnløsheten taket! Jeg ble helt meg selv igjen. Nesten over natta. Hva? 

Men selvsagt. Endelig skjønte jeg hvorfor jeg hadde blitt syk - og hva som skjedde i hjernen min når jeg badet i min egen sykdoms-suppe. Jeg klarte jo å holde alle symptomene vedlike. Jeg mata meg selv med sykdom fra morra til kveld. Hjernen fikk jo aldri ro! Det hadde jeg gjort i 5 år. Det hjernen får repetert - det klarer den å huske. Det er som å lære seg å sykle. Desto mer du øver - desto flinkere blir du. Jeg ble kjempeflink på min egen sykdom!

Så sommeren 2025 ble jeg knallgod på å begynne å tenke det motsatte. Jeg så på meg selv som frisk og sluttet å kjenne etter sykdomstegn. Jeg brukte Ellens vise ord om å motivere meg selv med positiv selvsnakk når jeg skulle ut å gå. Jeg kom jo ikke til å bli svimmel. "Jeg vet at det er bare hjernen min som tror at dette er farlig. Men jeg bestemmer nå at det er rett og slett ikke er farlig å gå på tur. Nå skal jeg nyte denne sola og kose meg på tur med Tupsie. Jeg trenger ikke gå fort. Jeg skal bare rusle litt rundt her."

Jeg øvde og øvde og ble kjempegod på det. Jeg lo. Jeg ble så rolig. Jeg levde i nuet. Jeg kosa meg og fikk gleden tilbake i livet mitt. Alle podcaster og alle sanger jeg har hørt om temaet ble så floskete. ( hvis det er et ord? ) 

Det var jo sant alt sammen. Mange har opplevd å bli bedre mentalt - og ikke bare meg. Flere vil skjønne det etterhvert - hvis jeg forklarer hvordan det henger sammen!

Så jeg logget meg inn på dataen igjen, svarte på alle spørsmålene, betalte for kurset og fikk verdens fineste kursbevis! 😍







Sosiale media og dokumentarer

Jeg følger disse bla på Sosiale media:

Doktor Laila Five - som hadde hanglet selv, men som ble bedre av å tenke nevroplastisk. Jeg tok kurset hennes og hun snakket mye om å se for seg selv som liten. Hva var den lille jenta/ meg altså redd for? Klarte man å trøste den lille jenta? Å hjelpe henne til å bli trygg?

Dr Ingri fra Grong som selv har gått på veggen når det ble for mye. Men som fant løsningen - og som kan hjelpe deg å bli frisk. Jeg fulgte 2 av hennes seminarer - der syke folk fra hele landet skrev i chatten på seminarene hennes på nettet. Jeg ble svimmel av alle de negative kommentarene om sykdom. Folk som selvsagt klaget sin nød. For hvem skulle de snakke sykdom med? Nå fikk de mange venner med de samme symptomene. Det var som å helle bensin på bålet. Noen er veldig flinke til det.  

Ellen Flø Skagen har kurs, og jeg leste boka hennes Den Nevroplastiske nøkkelen. Hvor hun viser helt praktisk hvordan man kan roe ned det skakk-kjørte nervesystemet sitt ved hjelp av positivt selvsnakk. Jeg kjøpte boka og leste den. Metoden høres enkelt ut, men det er virkelig vanskelig i starten! Det kan jeg innrømme. Hvordan jeg kunne trøste meg selv og forklare hjernen min at "nå går dette veldig fint. Du trenger ikke være redd for å gå ned den gata her". Det er mange andre gode eksempler i den boka. I begynnelsen fikk jeg det ikke til - men så ble jeg en kløpper til det.

Lege Margrethe Sunnset og Fysioterapeut Ina Kvam Leraand som driver nettstedet; "Funk med Livet." De arrangerer kurs i Trondheim med vekt på pust, yoga og bevegelse.

Psykolog Liv Selland - som også har nettstedet Psykologliv.

Samt mange andre leger og psykologer som tydeligvis vet hva de snakker om! Dette kan man faktisk bli frisk av!

Felles for dem alle er hvordan du kan hjelpe kroppen å slappe av - med pust, rolige bevegelser, yoga og meditasjoner. De tilbyr alle gratise meditasjoner - og diverse nettkurs for å lære mer om hva man kan gjøre for å bli frisk. 

Bildet er fra nettstedet; www.forskning.no

Jeg fant ut at de trønderske meditasjonene passet meg best. Jeg antar at hjernen min forstår best hva som blir sagt på trøndersk? Egentlig litt morsomt. Men også et tegn på en fryktelig sliten hjerne!

------------------

Jeg så også dokumentaren Uten synlige tegn - på Tv 2. - og kjente veldig igjen måten de legene snakket med de syke ungdommene på. Det lignet veldig på det jeg har tro på. Hvordan det ytre livet ditt påvirker ditt indre liv.

Så nå følte jeg at hjernen min var klar for å lære enda mer om alt dette via det gratis nettkurset til Howard Schubiner.

You Tube

Man kan finne mye rart på You Tube. Men kan finne mye bra også.

Algoritmene er slik da heldigvis - at når du søker etter noe - så kommer det også opp andre forslag til andre kanaler som omhandler det samme.

Jeg ble professor på svimmelhet, tinnitus, menieres og Mindbody tankegangen på You Tube! Haha. 

Jeg startet hver morgen med å se på innlegg som omhandlet ME og andre sykdommer. Og om folk som hadde Menieres. Jeg syntes det var fryktelig å lese om dette. Alle de syke som var helt ødelagt av sykdommen. Som fikk et voldsomt enslig liv - for man måtte lære seg å ta det med ro! Vel, der feila jo, jeg. - Gang på gang!

Men så fant jeg altså Yonit Arthur - som driver nettstedet The steady coach. Hun er en amerikansk audigraf som har hatt en vestibulær sykdom selv - og der påsto hun at man kunne bli frisk av slike sykdommer også!

Ikke bare kunne jeg bli kvitt min hjernetåke, slapphet og oppgitthet. Men jeg kunne bli kvitt svimmelhet og anfallene mine også! Jeg klarte nesten ikke å forstå det. Er det virkelig sant? Jeg pepret meg med daglige videoer fra hennes kanal og spesielt likte jeg å se alle de suksesshistoriene om alle de som hadde blitt friske. Hun intervjuet folk fra hele verden - som hadde funnet henne på nett og som nå var blitt friske!

Jeg ble målløs. Var det virkelig sant?

Hun tilbydde folk gratis kurs på nettet - og de som hadde behov for ekstra hjelp kunne få det. 

Så begynte algoritmene å svinge seg - jeg fant folk som bodde rundt i hele verden - som lovte gull og grønne skoger og at man kunne bli friske av både ditt og datt! Det var jo for godt til å være sant!

Jeg begynte å se på Ted-Talk fra hele verden - der foredragsholdere fortalte hva som gjør oss syke og hvordan man kan bli bedre.

Jeg fant Julian Cowan Hill - fra Storbritannia som har eget nettsted - der han viser at man kan bli kvitt Tinnitus og få bedre hørsel også. Jeg begynte nesten å gråte! Er det virkelig mulig?? For en av ulempene med Menieres er at man får veldig dottfølelse i ørene - med Tinnitus og dårlig hørsel som resultat. 

Samtidig dukket den ene legen etter den andre opp i mine sosiale media her i Norge også og fortalte meg at jeg kunne bli bedre av nevroplastisitet. At hjernen var formbar og kunne endre seg over tid. Man måtte ikke gi opp. Jeg fant bla Laila Five - og jeg tok meg råd til et nettkurs. Mer om Laila på denne siden om Sosiale media og dokumentarer

Øre-nese-hals legen ga meg ingen forhåpninger om å bli kvitt dette. Spesielt ikke etter jeg begynte å høre dårlig på andre øret mitt også. For nå hadde jeg fått Menieres på BEGGE ørene. For han sjekket begge ørene mine på nytt. Dette var veldig sjeldent - og nå kom jeg til å bli døv

BIldet er hentet fra nettstedet: www.helsesmart.no

Skrekken tok meg skikkelig - og jeg prøvde så godt jeg kunne, og sa at jeg hadde sett videoer av folk som ble bra på nettet. Joda - det kunne jeg bare tru! Det hadde han ikke hørt noe om. Han blåste av hele greia. Jeg sa jeg ble fryktelig redd for denne sykdommen og at jeg følte meg skikkelig dårlig. "Det finnes andre sykdommer som var mye verre enn dette! Tenk på dem som får kreft!" Det var ingen trøst å få. Jeg var sønderknust! Jeg gikk gråtende hjem. Jeg bestemte meg for ikke å gå til spesialisten der noe mer. Han trengte ikke kalle meg inn til ny undersøkelse.

Heldigvis traff jeg min gode venn og nabo mens jeg subbet meg hjem fra sykehuset. Jeg fikk en god klem og klapp på skuldra; "du skal se det skal gå fint dette også. Kom til meg når du har det som verst - så kan vi snakke om det."

Jeg klarte ikke å gå til noen, da det var som verst! Jeg satt hjemme alene og helte bensin på bålet med de verste tankene om hvordan livet mitt kom til å bli. Jeg ble bare sykere og sykere. Og Tinnitusen økte på og jeg hørte dårligere og dårligere.

Jeg søkte hjelp hos Psykisk helse her på Røros slik at jeg fikk samtaler der. Det letta litt på. Jeg ble positiv innstilt ei lita stund. Før det ble like ille igjen. Men flere av videoene jeg så på nettet fortalte noe om at det var lurt å få hjelp av psykolog for å rydde opp i hjernen - som en del av det å bli frisk. Min samtalpartner på Psykisk helse sa også at det sikkert kunne bli lurt for meg - for hun var bare en samtalepartner. Ingen behandler.

Jeg tok kontakt med den kjente EMDR psykologen vi har her på fjellet, Bjørn Aksel Aasen. Jeg fikk tips om han fra Barnevernet da ungdommen kom i hus. Han har lært opp mange terapeuter i hele Norge på metoden - og kan mye om å hente opp traumer som har kapslet seg inn i hjernen. Jeg var innom til han med ungdommen i huset da hen bodde her - så han visste hva jeg hadde opplevd. 

Vi prata godt sammen og han viste meg metoden. Jeg skjønte ikke alt som han prøvde å lære meg - for jeg var virkelig i tvil om dette kunne hjelpe på Menieren. Så pussige greier, tenkte jeg. Han kunne fortelle meg at jeg kunne begynne å danse igjen! Hm.. Så jeg meldte meg til å prøve å jobbe litt. ( noe fastlegen min hadde frarådet meg sterkt å unngå..)

Jeg ville prøve ut hvordan det var å sy på Rørostweed. For der er det jo så mange vakre produkter, fine farger og deilige ullkvaliteter! - og det å sy - det kan jeg jo! Så her var det bare å gønne på! Igjen. Jeg hadde øreklokker på ørene og hørte på australske Joey Remenyis podcast serie om svimmelhet. Jeg holdt ut til jul. Da klarte jeg ikke mer. Det ble altfor mye lyd, tenkte jeg. Symaskinene dura på og da den siste dagen den store dampstøvsugeren gikk for fullt i lokalene, kjente jeg at jeg ble supersvimmel! Jeg lovte å komme tilbake hvis jeg ble bedre. For jeg trivdes så godt på den arbeidsplassen. Skikkelig flotte folk å jobbe sammen med! ( - og vaffel hver fredag! )

Jeg klarte å "holde ut" i jula - men jeg kom meg ikke noen plass. Jeg måtte være hjemme. - Ikke var det noe vits fra noen andre å komme på besøk heller. Det ble en utrolig trist jul.

Men heldigvis sender de mange suppesøte filmer i jula - så det ble mang en time med lett underholdning med filmer på TVen! Jeg kjente jeg klarte ikke å se noe som krevde noe av meg. Livet surret avgårde..

Jeg fant Howard Schubiner på YouTube også - som er en kjent lege og psykolog fra USA - som får folk friske. Han har egen utdanning på nettet - der han lærer bort sin kunnskap på en enkel og forståelig måte. Jeg kjente jeg ble oppglødd av å se videoene hans - der han forklarte greit hva som skjer i hjernen når vi får en skade som gjør vondt. Hm.

Klarte jeg å ta det kurset tro? Jeg kjente at hjernen min jobba på høygir da han snakket engelsk. Det var som at hjernen min ikke oppfattet det som ble sagt. Men jeg fant en liten knapp på YouTube - der det sto at man kunne få teksting. Da klarte hjernen min å oppfatte det som ble sagt. Rare greier. At man hører bedre når man leser samtidig..

Så hva gjør jeg når ting butter imot? 

Vel - du har skjønt det: Jeg ønsker å lære noe mer. Jeg vil kurse/ utdanne meg igjen!

Som sagt - så gjort!

29 september 2025

Søken etter løsningen

Jeg har litt erfaring med sykdommer som slår deg helt ut,- fra før jeg ble syk med Menieres. 

Jeg fikk selv bekkenløsning da jeg gikk gravid med begge ungene - og jeg meldte meg inn i Foreningen for de med bekkenløsning. Men jeg ble da veldig dårlig av å være på de møtene! Folk ble trillet inn på senger og kunne ikke gå. Jeg kjente at denne foreningen var ikke noe for meg. Dem snakket bare om plagene de hadde - og ikke noe om håp eller tru på at de skulle bli bedre. Jeg ville ikke fokusere på det -så jeg trente meg opp etter begge fødslene og ble etterhvert bra.

Det samme skjedde da noen jeg kjenner fikk diagnosen ME, for over 15 år siden. Jeg dro på foredrag i regi av ME-foreningen. Men jeg fant ikke noe svar der. Legene som var invitert til å holde foredrag klarte ikke å gi noen konkrete svar. Slike foreninger som blir eksperter på sykdommer er skumle greier, synes jeg. Jeg følte de ikke var helt klare for å gjøre det som kunne hjelpe de syke barna / ungdommene å bli friske. Men jeg skjønner det også, altså. For som regel er det foreldrene som må stå på for barna sine. Da er det lett å kreve noe for å finne svar! For de ser jo at ungene bare blir sykere og sykere. Man blir jo helt fortvilt.

Disse symptomene jeg fikk nå lignet jo veldig på den ME diagnosen! Jeg fikk også hjernetåke, var helt utmatta, jeg husket ikke noe, fikk hjerteklapp og jeg var skikkelig motløs. Man hørte det samme som legene på foredragene sa - at dette ble man ikke frisk av dessverre. Dette var en kronisk sykdom som man måtte lære seg å leve med. 

Jeg ville lære mer da også - dette ville jeg forstå. Hva handlet dette om? Jeg spekulerte nå på hvorfor jeg også ble syk og hvordan i all verden skulle jeg bli friskere?

Jeg liker jo å sette meg inn i ting og dengang leste jeg bla den engelske boken; Somebody help ME.  

Hva gjorde at noen ble friske av ME?

Live Landmark kom dengang ut med boken Vekk meg når det er over. Hun ble jo frisk av Lightning Process kurs. i England. Jeg slukte boka fra perm til perm. 

Jeg leste også boka til Anbjørg Sætre Håtun, Livslyst - med tips fra Livslystportalen. Hvordan du skal takle livets motgang. Hm . Var det en sammenheng? Jeg leste også boken: Stress ned! - Kvinners veier til et bedre liv. Men jeg fant liksom ikke helt løsningen.

Åhhh - som jeg tenkte på det der da jeg ble syk. Jeg ville også finne den samme løsningen og bli frisk. Men hva var sammenhengen mellom ME og Menieres? 

Løsningen for meg ble å finne svarene på nettet, i litteraturen, i dokumentarer og andre som ville dele sin kunnskap. Nå hadde jeg jo ekstra god tid. Jeg var jo bare hjemme og lå allikevel på sofaen sammen med hunden min Tupsie og ventet på at jeg skulle bli frisk. 


I dag er heldigvis dette mye mer forsket på enn dengang - for 15 år siden. 

Nå kalles kursene for Nevroplastisitet, Mindbody tilnærming og/ eller Pain Reprocessing Therapy

Det finnes heldigvis mangfoldige muligheter på nettet nå - av de som tilbyr denne typen av kunnskap for en god dose med penger. De må jo tjene penger på dette. Det skjønner jeg. De har jo valgt det som sin arbeidsplass. Flere tilbyr nå dette på norsk også. Sosiale media flommer over av folk som vil hjelpe deg.

Men jeg ville finne muligheter som ikke kostet skjorta! 

Jeg søkte etter Menieres på internasjonale sider på nettet. For kunne man finne flere som ble frisk av det? Det hadde jeg jo hørt at flere klarte her i Norge også. Da fant jeg løsningen på You Tube!

Det høres jo helt kokkelimonke ut! Kan man bli frisk av å finne noen på nettet som har laget seg en You Tube kanal??? - JA - det kan man.

Syk

Så kom den forferdelige tida da jeg var syk. 

Det kan du lese mer om her - hvis du ikke allerede har gjort det. Det er Landsforeningen for vestibulære sykdommer som har intervjuet meg. Sommeren 2025 arrangerte de Balanseuka - med tema om hvordan vestibulære sykdommer påvirker din mentale helse.

Jeg fikk jo Menieres mens ungdommen bodde her hos meg. Jeg dro på Kurs i Menieres på Briskeby i Oslo og lærte alt mulig om hvordan sykdommen var og hva man kunne gjøre for å bli friskere - og hvordan vi kunne leve med sykdommen.

Jeg traff mange flotte mennesker som har diagnosen og som var på kurs for å lære seg mer. Jeg la merke til at flere av oss hadde store utfordringer i livet generelt og jeg lurte på om det hadde noe å si. Men det sa dem ikke noe om på kurset. Men dem ga oss diverse balanseøvelser som vi kunne bruke. Hvordan vi kunne trene opp øynene våre - slik at vi ikke ble så veldig svimle osv. Mange gode tips.

Vi som kom langveis fra bodde på Gjestehuset og det var et skikkelig gammelt og fornemt hus der det var mye historie i veggene.


Vi spiste frokost sammen og i løpet av dagen fikk vi servert lunsj. På ettermiddagene når kurset var ferdig ble det servert deilige middager. Vi kosa oss. Vi ble godt kjent i løpet av pausene - og de samtalene vi hadde i løpet av kurset var tankevekkende for oss. Noe kjente vi godt igjen selv - og andre ting var ikke akkurat sånn som vi selv hadde opplevd.

Bla sa dem på kurset at de hadde lagt merke til at i familier der den ene fikk diagnosen Menieres - så hadde som regel søsken i samme familie Migrene. Det skjønner jeg mer av nå. For det ligner jo veldig på de samme symptomene som diagnosen Menieres har.

Jeg husker kursholder sa at når anfallet kom - så kunne vi prøve å filme øynene våre. For da ville vi se at øynene våre fikk noe de kalte for Nystagmus. Men ingen av oss klarte å filme øynene våre da vi hadde anfall. Da var det jo best å bare holde seg fast, lukke øynene og gå og legge seg, til det verste gikk over! Den karusellen du følte i hjernen din da, var utrolig skummel.

Mange får skikkelig angst av å gå ut når man får de anfallene. Man vet liksom aldri når de anfallene kommer.

Jeg kunne kjenne at jeg følte meg uvel før anfallet kom. Jeg ble blek og uvel. At det ble dotter i ørene og alt ble helt tullete i hodet. Noen ganger kjentes det ut som man skulle besvime. Det var fryktelig skremmende!

Nå som jeg vet mer om hvorfor jeg ble syk - så skjønner jeg helt klart hvorfor jeg fikk anfallene. For nå ser jeg hva som skjedde før anfallene kom og hvordan jeg "kom meg" etter anfallene.

Mer om det etterhvert.


Fostermor

Livet som fostermor startet høsten 2019.

Jeg gikk på med krum hals - som jeg pleier, og vi fikk raskt et godt forhold. Vi farta rundt og livet ble spennende for oss begge. 

Her akes det fra Skistuggu ned til veien!

Når man er fostermor - så blir man fulgt opp av Barnevernet videre. Det er møter med skole, barnevern, leger og psykologer. Veldig interessant. Jeg følte meg heldig som hadde så mange rundt meg som tok vare på oss.

Jeg gikk til ukentlige møter på BUP, Røros - der  jeg ble godt kjent med psykolog Per Ole Molaug. Vi er like gamle og har tilfeldigvis felles bekjente. Han lærte meg SÅ mye! Jeg takker han for at han var så tålmodig og forklarte meg så enkelt hvordan ting hang sammen. Det fikk jeg veldig god bruk for senere.

Jeg ønsket å forstå hvordan ungdommen hadde det. Hva kunne jeg gjøre og hva burde jeg unngå?

Han lærte meg om hjernens utvikling og hva som trengs for å utvikle den. Han lånte meg bøker som viste meg bedre hvordan hjernene kunne endres - selv når man har fått en dårlig start i livet. Spesielt godt husker jeg han lånte meg boka: I morgen var jeg alltid en løve. En utrolig gripende historie der Arnhild skriver selv om sin egen erfaring med å bli frisk fra alvorlig psykisk sykdom. Boka kan du låne på Biblioteket.

Så da skjønte jeg det var håp om at ungdommen skulle klare å få det bedre. At hjernen er plastisk.

Som fostermor blir man også tatt vare på av Fosterhjemsforeningen. De arrangerte bla gode seminarer rundt omkring i fylket der vi fosterforeldre fikk møte andre og ta opp ting vi hadde behov for å snakke om.

De leide inn gode foredragsholdere og det var som regel psykologer eller andre som lærte oss mer og stilte oss spørsmål om hvordan vi så på de utfordringene vi fikk. 

Jeg husker spesielt på samlingen her på Røros, mens jeg var fostermor. For da kunne jeg være hjemme på nettene - mens jeg var på kursing og foredrag på dagtid.

Bla kom Trygve Børve hit til Røros og fortalte oss på sin gode måte hva som var viktig for oss å legge merke til. Han har skrevet flere bøker og har laget flere kurs i hvordan man kan mestre hverdagen.

Hvis du har gått på Kurs i Belastning og/ eller Kurs i Depresjon som Psykisk helse i din bostedskommune arrangerer - så er det han som har vært med og skrevet kursbøkene og er med i videoene - som nå vises på kursene.

Han er meget dyktig og forklarer godt på en enkel måte. Jeg tror du kan finne flere videoer av han på bla YouTube.

Ungdommen trivdes her på fjellet - selvom det var veldig mye vinter - og etter ca 2 år flytta hen tilbake til hjemkommunen. Vi har fremdeles kontakt.

Optimus

Det ble fint for meg å flytte til Røros. Enklere å puste her på noe vis. Alt er litt roligere. Det er ingen som kjefter eller snakker stygt til deg. Hvertfall har ikke jeg møtt noen enda. Alle er så gode å snakke med. Folk hilser på deg i gata - uansett om du kjenner dem eller ikke.

Jeg blir bestandig så forbauset når jeg går i gata og du ser på de som kommer imot deg. Er det noen fra Røros - så møter dem blikket ditt og smiler. Er det turister eller hyttebeboere - så kikker dem vekk og unngår blikk-kontakt. Det synes jeg er fascinerende.

Hva er det med oss når vi kommer ut i marka og går tur? DA hilser vi. Da gjør alle det - også de som ikke bor her!

Men nå skal jeg jo skrive noe om hvilken jobb jeg fikk - for det er også en grunn til at det ble så viktig i livet mitt.

Jeg kontaktet Optimus her på Røros for å høre om de hadde noe arbeid til meg. En attføringsbedrift som jobbet med de samme folkene som jeg hadde erfaring med fra Norservice.

Jeg var fremdeles litt skjelven i beina etter sykemeldingen i Trondheim - men alt var så mye enklere her. NAV kontoret var lite og personlig, og man slapp å trekke kø-lapp. Jeg fikk ny fastlege med engang - og det var greit å fortsatt være sykemeldt her.

Jeg venta på oppdrag fra Barnevernet - men det uteble - som jeg har nevnt før.

Så det ble turer til hytta og kos i helgene med besøk fra venner og familie, mens jeg ventet på å bli ansatt noe sted.

Til slutt bød det seg en anledning - og jeg fikk begynne i et vikariat hos Optimus. 50 %. Det passa meg fint. Da kunne jeg trene meg på å være i farta igjen - og resten sykemeldt. En dag fikk jeg vite at måtte jeg stå på egne bein fra NAV. Da hadde jeg vært sykemeldt maks tillatt tid.

Heldigvis fikk jeg fast jobb i 100 % på Optimus.

Bildet er hentet fra nettsiden til ajprodukter

Jeg likte å jobbe der. Fikk mange gode omsorgsoppgaver - og klemmer fikk jeg mange av! Fra morra til slutten på arbeidsdagen. Jeg svinsa rundt og koste meg. Vi fikk ordna det slik at jeg kunne ha 15 minutter med "Bøyz og Tøyz" fra kl 13 til kaffepausen hver dag. Da spilte vi litt god musikk på høytaleranlegget på kantina og vi slapp kroppen løs. Strakk oss og "plukka epler", eller bøyde oss og "plukka poteter". Vi sparket oss selv i rumpa og hadde høye kneløft - for vi måtte " komme oss videre i den høye snøen". Det ble en suksess. På sommeren kunne vi gå ut og finne frem en fin benk i skyggen, rett ved siden av arbeidsstedet. Så gikk vi dit. Og var stille i 10 minutter. Alle hørte etter lydene rundt oss. På vei tilbake til arbeidet snakket vi om hvilke lyder vi hadde hørt.

Så ringte Barnevernet sommeren 2019 - om jeg kunne ta et oppdrag. Endelig skulle jeg få hjelpe et menneske til å finne veien til et godt liv! Spurte først familien min - og de syntes det hørtes bra ut for meg. Familierådet mente det kunne bli bra for meg. Utfordrende, men helt etter min visjon/ mening med livet;- om å hjelpe andre fremover i livet.

Jeg sa ja - og ungdommen flyttet inn en uke før skolestart. Jeg fikk omsorgspermisjon 6 måneder fra jobben - men deretter ble det slutt. De ønsket ikke å vente på at oppdraget ble ferdig. Det kunne jo ta flere år før ungdommen kunne stå på egne ben. Det skjønte jeg godt.

Så jeg ble oppsagt. For jeg ville ikke si opp jobben selv - for jeg ønsket de fordelene man får fra NAV når man blir oppsagt etter oppdraget var ferdig. 

Oppsigelsen kom i posten - og jeg fikk mitt første anfall med Menieres!

Mitt nye liv på Røros

Jeg var jo sykemeldt ett helt år - og da jeg skulle tilbake på jobb - så var avdelingen Sydesign på Lade nedlagt. Og skredderiet på Sirkus shopping ble solgt til Darab, den flinke skredderen jeg hadde ansatt. Hver gang jeg er i byen må jeg innom og hilse på han og spørre hvordan det går. Han stråler som alltid og sier at det er travelt! For det er det. Han er jo en dyktig skredder og klarer det meste. Jeg er skikkelig imponert over hans kunnskap og effektivitet. Men han har jo fått det i blodet - siden han omtrent har vokst opp i et skredderi!

Så der satt jeg sykemeldt, alene og veldig sorgfull i en helt ny leilighet og skulle kose meg. Det ble rett og slett ingen kos!

Min venninne på Røros lurte på om jeg ikke ville flytte til Røros - for jeg trivdes jo så godt der! Det ble familieråd med ungene og jeg lurte på om jeg flytta for langt bort - om de ville jeg skulle bo nærmere? Nei - de syntes det hørtes fint ut. Så da begynte jeg å tenke tanken..

Jeg spurte Lise - min psykomotoriske fysioterapeut - om det det var lurt også, for jeg var veldig usikker på om det kunne bli noe for mitt nye liv? Hun mente at det hadde jeg absolutt godt av!

Min farmors gamle råd om å starte med noe helt nytt når alt tar overhånd, husket jeg også på og meldte meg på kurs. Kurs som Barnevernet arrangerer, den gang het det PRIDE kurs - men nå kalles det for grunnopplæring. Veldig interessant. 

Vi rota rundt i våre egne liv - og så helheten for hvordan vi hadde blitt de menneskene som vi var. Vi tok opp tema hva familien betydde for oss. Hvilke venner vi hadde og hva vi hadde lært helt de første årene av livene våre. Arv og miljø er viktige faktorer i alles liv. Jeg lærte massevis! 

Om den barndommen jeg selv hadde hatt og at jeg helt automatisk hadde oppdratt ungene på aller beste vis - med kjærlighet og åpenhet. For det kom jo inn med morsmelka. Det var jo sånn vi selv hadde blitt oppdratt, min søster og meg. Med motivasjon og gode ord som hjalp oss fremover i livet. 

Ungene ble ikke skremte eller hadde noen fryktbaserte opplevelser i livet hjemme hos meg. Var det skumle ting på gang så snakka vi MYE om det. Vi debriefet rundt middagsbordet eller når vi hadde tid til en skikkelig god prat. Jeg prata jo sikkert veldig mye...? Filosoferte sammen med dem og vi tenkte etterhvert likt om livene våre. Vi hadde det veldig bra hjemme.

Jeg brukte helt automatisk å legge meg ned på gulvet da ungene hadde vært på pappahelg. Da rulla vi rundt på gulvet og lekte oss. Jeg kila dem og vi koste og klemte på hverande. De var jo bare 1 og 5 år gamle. Det var så godt med den nærheten. Jeg hadde savna dem så mye. Nå feira vi at vi var sammen igjen.

Det ble samtaler med de som hadde barnevernskurset, både hjemme hos meg - og på hytta. For jeg fortalte om mine planer om flytting til Røros. Jeg gledet meg til å flytte til fjells! Med lange og kalde vintre!

Rauhåmmåren sett fra hytta.

Jeg ble godkjent. Ikke bare som fostermor - men som ansatt på heltid som fostermor! Men pga at ungdommene som kommer til barnevernet i dag har store problemer - så de det ikke som ansvarlig å sende meg en ungdom - siden jeg bodde alene. Det er en tøff mental oppgave. Så da er det lurt å være to for å hjelpe hverandre i hverdagen.

Høsten 2016 flytta jeg til Røros. Aahh - for en herlig plass å bo!

Ingen trafikk nesten og mange kjempehyggelige mennesker som jeg har blitt kjent med. For jeg engasjerte meg frivillig som kostymesyer på utendørsteateret Elden og som kostymesyer til BergstadenTeaterlag.

Nå måtte jeg bare finne meg en jobb...


Livet uten foreldre

Så startet mitt nye liv. Det livet uten foreldre. Uten den støtten og den kjærligheten man har blitt vant med. Man må liksom starte på nytt.

Vi var en tett familie og brukte mye tid sammen. Siden jeg hadde blitt alene med ungene - så stilte alltid som allerede nevnt - mine foreldre opp.

Jeg jobba mye med mitt firma og det var godt å ha en backup hjemme. Hver torsdag dro dem som pensjonister hjem til meg og mamma laga de deiligste pannekaker og pappa kjørte ungene på korpsøvelse. Da kunne jeg jobbe seint og dra innom korpset for å hente dem når øvelsen var ferdig kl 21.

Hver jul feira vi sammen og annenhver jul - kjørte mamma og pappa ungene på hytta når skoleferien var over. Jeg jobba og sydde ferdig mange gardiner. Utrolig hvor mange som MÅTTE ha nye gardiner til jul!

Så når jeg kom kjørende til hytta på Røros - så var det vinter med masse snø. Faklene brant langs veien opp til hytta. Mamma var en kløpper i å lage god stemning og hadde pyntet hytta i juleskrud i hver en minste krik og krok. Det luktet grønnsåpe og jul fra jeg åpna døra. Skuldrene falt ned mange hakk - og det var bare å kose seg! Det gjorde vi til gangs!

Jeg kom til ferdig dekka bord - alt var jo ordnet. Jeg kunne bare slappe av. 

Jeg sov som en gris  - ( hvordan sover de egentlig..?) - og som regel ble jeg syk. Jeg fikk feber og måtte holde senga en liten stund - før jeg spratt opp igjen. 

Vi gikk på skiturer. Vi spiste god mat. Vi prata rundt bordet. Vi spilte spill. Vi så på koselige filmer på TV sammen. Vi syntes rett og slett det var godt å være sammen. Det var som å være i et julekort. Alt var perfekt!

Hytta i jula 2012


Nyttåret var alltid så deilig på hytta. Bare stjernene som skinte på himmelen. Vi så lyset over Rauhammeren når beboerne på Røros skjøt opp rakettene. Men vi hørte dem ikke. Hundene koste seg. Det var ingen skarpe lyder som de ble redde av.

Så uten mine foreldre måtte jeg restarte livet. Aldri hadde jeg laget julemat. Alltid hadde jeg fått all kosen servert - og så slapp jeg å rydde bort alt etterpå. For det gjorde alltid mamma alene da vi dro hjem. 

Jeg manglet rett og slett ankeret i livet mitt. De som alltid var der for meg. Som var så glad i meg og som ville meg alt vel. Som hjalp meg videre når alt buttet imot.

Hvordan skulle jeg klare meg alene?


Syrran

Jeg har alltid hatt et veldig godt forhold til søstra mi. Vi kaller hverandre for Syrran - begge to. For det er så morsomt og koselig. Vi kan le og flire av de samme tingene - og det er alltid så utrolig morsomt når hun får latterkrampe og nesten ikke klarer å snakke. Jeg elsker det!

Jeg husker jeg lå i senga hennes da vi var små og jeg kunne snakke med henne om alt mulig rart.

Hun var fire år eldre enn meg - men ikke så "frempå" som meg. Hun var den rolige og jeg var den som spratt avgårde. Hun brukte meg som et brekkjern - for å få frem et budskap til mamma og pappa. 

"Spør om vi kan få is.." - sa hun og skjøv meg fremover. Det fikk vi som regel! 😀 Hun sier i dag at det er på grunn av henne at jeg alltid er så frempå!

Når mamma og pappa døde ble vi enige om at vi hvertfall ikke skulle begynne å krangle om hvem som skulle arve ditt eller datt. Vi delte det som vi hadde lyst til å ta vare på - og så prøvde vi å gi bort eller selge unna alt mamma og pappa hadde. For som alle vet - er det mye saker igjen etter foreldre som har levd et langt og godt liv. Vi brukte hytta som lagerplass. - Så kunne vi bestemme etterhvert hvordan det skulle fordeles. Barnebarna begynte jo å stifte bo og vi håpte at de ville ha med seg noen gode minner. 

Her er den lille familien foran huset vårt på Vikhammer.

Hvorfor jeg skriver så mye om min lille familie? Fordi det er kjempeviktig for å forklare hvordan jeg ble som jeg ble - og hvordan jeg har løst krisene i livet mitt.





Mamma

Det ble selvsagt et stort sjokk for oss at pappa døde - midt i mammas første cellegiftkur.

Men mamma er også sta, som meg og ville allikevel fortsette behandlingen. Hu ville bli 80 år, sa hun til helsepersonalet - "det blir deres oppgave å holde meg i live til da".

Så hu holdt ut og gjennomgikk den ene behandlingen etter den andre.

Jeg hadde kjøpt meg leilighet i Trondheim og lurte på om mamma ikke ville flytte til byen - slik at hun kom nærmere meg og barnebarn, som også bodde i Bartebyen. Hun hadde førerkort - men hadde ikke holdt kjøringa ved like i løpet av livet - så nå ble hun avhengig av buss og tog hvis hun skulle noe sted.

Heldigvis så ville hun det. Så vi solgte leiligheten på Stjørdal og hun kjøpte seg en lekker leilighet ved Sirkus shopping. Det passa jo suverent. Så kunne hun gå dit og besøke meg på jobb, og jeg kunne dra innom henne etter jobb. Det ble fint for oss begge. Vi fikk noe annet å tenke på og vi to brukte mange dager sammen i tida fremover. Vi dro på hytta og jeg kjørte henne hit og dit når hun trengte å dra noe sted.

Vi mollkosa oss. Jeg tok vare på henne på samme måte som hu hadde tatt vare på meg - både da jeg var liten og da jeg ble alene med ungene.

Min søster bodde i Oslo og vi tre møttes så ofte vi kunne. På hytta eller i leiligheten til mamma.

Dette litt dårlige bildet her er fra da jeg og mamma dro engang til Oslo - og vi tre dro på Opera i Oscarsborgen.

Men høsten 2015 ble mamma dårligere. Min søster og jeg fulgte henne og besøkte henne på St.Olavs sykehus i Trondheim hver dag til hun sovnet inn. Hjertet mitt gikk helt i knas. 

28 september 2025

Pappa

I februar 2013 ble jeg 50 år! Det ble det året da alt raknet.

Vi feiret dagen med kurvfest i kantina på Stavset skole. Alle mine venner som ville komme - ble invitert og min familie stilte selvsagt opp! Jeg hadde nettopp vært i India for andre gang - og måtte reise hjem tidligere enn planlagt - for jeg hadde nesten glemt at jeg skulle feire dagen- helga før.. Det ble allikevel en veldig trivelig dag.

Pappa holdt som vanlig en fantastisk tale og refererte til livet vårt sammen. Alle hjerter gledet seg. Det var så flott å samle alle sammen. Ikke visste vi da at det var siste gang jeg feiret bursdag med min gode pappa.

Mamma fortalte meg etter bursdagensfeiringen var over at hun hadde vært til legen og fått bekreftet sin mistanke om at hun var syk. Hun hadde hanglet litt den siste tida og vi tenkte alle det var diverse stress med barnebarna som flyttet ut av heimen min og alle de bekymringene man kan få av det. For det er en spesiell hendelse. De ungene som før var avhengige av deg skulle plutselig stå på egne bein og klare seg selv. Både mamma og pappa levde jo så tett på oss - slik at vi tenkte dette påvirket oss alle.

Men det var altså kreft mamma fikk. Underlivskreft. For pappa ble det en stor belastning å kjøre frem og tilbake  til behandling på Levanger sykehus - så min datter og jeg byttet på å kjøre og han var med. Han prøvde å holde humøret oppe og vi kosa oss mens mamma fikk behandling. Vi dro på kafe der vi prata sammen og prøvde å tenke på noe annet. Han kjøpte som regel noe til mamma for å gi henne noe - som viste at han elsket henne.

Jeg skjønner han ble veldig bekymret. De hadde jo vært sammen siden mamma var 14 år! Da var han 18 år og inviterte henne med på fest. For han jobbet som konduktør på Jernbanen og hun jobbet på et bakeri i byen - slik at de møttes på toget. Han var sprek og sprang fra Vikhammerløkka, der han bodde med farmor og farfar - til Grønberg i Hommelvika, der hun bodde med mor og far. Der brukte han å plystre litt sånn forsiktig - slik at hun kom ut. Så romantisk vettu! De var kjærester hele livet. De holdt hverandre i hendene gjennom hele livet - også da dem handla på butikken - 60 år etterpå!

Så jeg kan tenke meg at han var urolig for om kreften var ondartet - men han sa ikke så mye om det. Men vi så han grublet fælt.

17. mai det året var vi på hytta på Røros og koste oss, Mamma, pappa og jeg. Mamma var aldri helt i slaget på starten av dagene - så vi tok en rolig start på hytta, før vi dro til sentrum og kosa oss sammen der. Vi gikk i gatene og så på alle plakatene som russen hadde hengt opp på butikkene natta før. Vi smålo og humret.

Så havna vi på kirkegården og der har dem en veldig fin felles minnetavle med navn på de som var døde. Vi snakket om hvor pen den gravstenen var - og han sa at dette var en fin måte å minnes familemedlemmer som ikke var noe mer. Så tok vi dette flotte bildet av oss på toppen der - mens vi kikka utover Røros.


Tre uker senere - 9. juni døde han av blødning i lillehjernen. Hjertet mitt ble knust.


Jeg fikk dette vakre diktet tilsendt av en bekjent som jobba på gravferdsbyrået;

Nå åpner savnet sine øde vidder

---------------------------------------------

Nå åpner savnet sine øde vidder.

En ukjent strekning ligger foran deg.

Frykt ikke ensomheten på din vandring,

du skal få styrke på din smertes vei.

Du snur ditt ansikt og må se tilbake.

Ti tusen ganger skjer det om igjen.

Du går allikevel i livets retning

når du lar sorgen bli din følgesvenn.

Din fot blir ledet over gåters avgrunn,

og i din uro får du eie fred.

Litt efter litt, igjennom savnets smerte,

må du bli løst fra mange sterke bånd.

Men gjennom sorgen når du nye dager

der nye hender venter på din hånd.

~Svein Ellingsen~



Norservice

Jeg kontaktet Norservice i Trondheim og lurte på om jeg kunne hjelpe dem å starte opp en avdeling der som var en av avdelingene der folk som var syke kunne få lære seg å sy - slik at de fikk en ny hverdag og arbeidstrening med det samme!

Jeg fikk napp og dro på intervju og fortalte om min arbeidserfaring. Jeg ble ansatt og spurtet ut i en travel hverdag. Det var store oppgaver på gang og vi begynte med å starte opp SYDESIGN, et skredderi i sokkelen til det nye kjøpesenteret i Trondheim, Sirkus shopping.

Vi ansatte flotte folk som kunne sy - og pusset opp et stort lokale i Jarleveien for storproduksjon av gardiner! Dette skulle bli toppers!

Dette bildet tok jeg og viser noen av de fine gardinene vi sydde på Lade.

Men jeg var så sliten! Jeg klarte nesten ikke å gå. Alt var så tungt.

Min flotte doktor i samme bygget som kjøpesenteret sykmeldte meg og stemplet PTSD i sykemeldingen min. Jeg var målløs. Hva? Jeg var jo ikke mentalt syk? Hun forklarte meg så godt at nå har du stått foran store mentale utfordringer. Dette skal vi klare sammen! Hver gang jeg gikk til henne møtte hun meg med det største smilet og de beste klemmene. Jeg gikk skjelvende inn på legekontoret hennes.

Hun sendte meg videre til psykomotorisk fysioterapeut. Det trodde hun jeg trengte nå. Jeg fikk utrolig nok plass ganske så fort - og dro til min gode guru, Lise! Hun jobba på smerteklinikken ved St.Olav - men hadde også en privatpraksis på Lade. Det passa jo bra - for nå jobba jeg jo på den store systua på Lade. 

Hun lærte meg å puste. Hun la meg på benken og lot meg ligge der til jeg slappet helt av. Det tok utrolig lang tid før jeg "landa" på benken. Hun syntes rumpa mi var så stram.. Jeg tok det som et godt tegn. Tenk det da. At hun syntes det. Men den var hard som en klump! Jeg slappa jo ikke av i rumpa!

Hun mente jeg hadde gått lenge sånn. Hva hadde jeg opplevd i livet mitt? Hva har det med saken å gjøre, tenkte jeg? Men nå skjønner jeg det så innmari godt. Det har alt å si!

Hun spurte meg også om mine toalettbesøk: "når du er på toalettet - gjør du bare det du skal da"?

Jeg gikk rett på limpinnen! Neida - for da sorteres det skittentøy - OG jeg pusser tenna samtidig! Snakk om å utnytte tida maksimalt da! Jeg var stolt. Multitasking var jeg jo veldig god på!

Den smerten fra rumpa mi og nedover bena mine - kunne hun hjelpe meg med det? Det lignet da veldig på isjias-smerter? For det ilte nedover det ene benet mitt og hele foten var ekkel. Jeg klarte nesten ikke å gå.

Vi prata bestandig veldig godt sammen før behandlingene. Om hverdagen. Hvordan det var på jobb og hvordan jeg hadde det hjemme. Som om det hadde noe å si? Pussige greier. Tenkte jeg da.

En dag spurte hun meg om skilsmissen min. Hvordan hadde jeg opplevd den? Nei - altså. DET hadde jo ingenting med de smertene i bena å gjøre! Den var jeg ferdig med! Jeg hadde lagt et stort lokk på det som skjedde da. Pappa hadde forklart meg så godt at skitbøtter skal man jo ikke rote i! Det er bedre å sette på lokket - og sette vekk den skitbøtta! For det lukta bare skikkelig skit hvis man rørte rundt i den!

Jeg skjønte ikke at det var en sammenheng mellom den stramme rumpa og den skilsmissen.

For de smertene nedover beinet var fra da jeg i 2012 fikk operert ut livmora mi, kunne jeg fortelle til Lise. Da lå jeg i narkose - med bena oppover i de fothvilerne og etter det - så kom noe på skjeve i bekkenet. Det var jeg overbevist om!

Hun var tålmodigheten selv og masserte de ømme musklene - og fikk meg enda mer til å puste, og slappe av de musklene i rumpa. Stå og svaie fra en fot til en annen og puste samtidig. Veldig vanskelig for meg det. For det skulle ikke så mye til av vanskelige oppgaver hu ga meg - før jeg slutta å puste!  "Dette må du gjøre resten av livet ditt", sa Lise. Hva mente hun med det?

Men verden raste sammen for meg igjen og jeg gikk på veggen

Jeg ble sykemeldt for ett helt år! Var det virkelig nødvendig da?




Min bakgrunn

Jeg vil forklare deg litt hvordan og hvorfor jeg kan ha vitenskap nok til å uttale meg om temaet som omhandler sykdom og helse. Jeg har jo INGEN utdanning i det - men er jo veldig interessert i temaet. Siden jeg brått ble så fryktelig syk.

Det skal jeg forklare deg nå - i denne bloggen.

I løpet av mitt liv har jeg lært og skolert meg på forskjellige måter for å forstå pedagogikk og læren om hvordan vi lærer.

Min pappa var kontorleder på en stor bedrift med mange ansatte. Jeg vet han var på forskjellige kurs i forbindelse med jobben der han lærte mer fra psykologer og andre som hadde gode mentale verktøy for å takle de ansattes utfordringer. Han var jo en idrettsmann også og trente flere ungdommer til prestasjoner i idretten på fritida. Han var en god motivator på flere plan. Også hjemme.

Jeg har innimellom min sømkarriere videreutdannet meg og jobbet i skolevesenet. Min vei med søm finner du ved å trykke på linken her. ( - teksten merket med orange. )

Turid og jeg solgte sømverkstedet vårt i begynnelsen på 1990-tallet. Økonomien i landet var laber - og jeg valgte å være hjemmeværende en stund. Men jeg søkte meg jobb som vikar som førskolelærer.  Jeg ble kjent med mange flotte unger og lærere der. Bla ble det til at min lille familie ble besøkshjem til en gutt i klassen.

Det var mitt første møte med barnevernet.

Jeg ble skilt i 1996, og min gode farmor - dengang 92 år! - sa at nå var det på tide for meg å videreutdanne meg! Jeg var målløs. Full av tårer og sorg over at livet ikke ble som jeg hadde tenkt, gjorde at jeg ikke hadde så lyst til å begynne på skolen igjen.

Men min farmors kloke ord ble løsningen - og høsten 1997 begynte jeg på HIST. Dengang het den Høyskolen i Sør-Trøndelag og fagene jeg valgte å utdanne meg til videre het - det samme som man nå får ved NTNU; Administrasjon og ledelse.

Jeg gønna på - og de første timene klarte jeg ikke helt å følge med. 

Hjernen min var nok mer opptatt av kaoset hjemme - for jeg lurte på om ungene fikk det bra? Det var jo min bekymring. Men det gikk jo brillefint. Min mamma ble førtidspensjonert - og hjalp meg å hente og bringe barn hit og dit. Hun trøstet og koste seg med ungene, også mens ungene var syke - slik at hodet mitt kunne konsentrere seg om derivasjon, varehandel, makroøkonomi og andre fag.

Det var skikkelig interessant! Hjernen min fikk noe helt annet å tenke på enn å bekymre seg.

Årene går - og man lærer mye på veien.

Som du kanskje har lest i linken under Sømkarriere litt lengre oppe - så startet jeg opp med mitt eget firma igjen etter skolegangen - For jeg savnet å sy fine gardiner til kundene mine. Men etter noen år ble det igjen vanskelig å sy gardiner til kunder. Det ble for dyrt - for plutselig kom IKEA til Trondheim og solgte gardiner som var altfor billige for meg å matche! 

Jeg avsluttet mitt firma og begynte å jobbe som assistent i barneskolen på Stavset skole. Der fikk jeg blomstre og gjøre det jeg kan - nemlig å kose med ungene! Jeg ville ha 1. klassingene på fanget. Trøste og flette hår. Jeg elsket det. Tenk å få tjene penger mens man spiste vaffel ute i skolegården! Det var skikkelig godt å få lønna inn på konto hver måned uten å jobbe natt og dag med å hente inn nye kunder! Jeg fikk også lage denne bloggen mens jeg jobbet der: Indiaprosjektet ved Stavset skole.

Jeg lærte mye på Stavset skole. Trondheim kommune er flinke til å lære opp sine ansatte med motivasjonsforedrag der kjente personer kom og fortalte sammenhengen mellom pedagogikk og hvordan man kunne få oppmerksomheten til ungene på en fin måte. Mer om det i et annet innlegg.

Men samtidig så var nok hjernen min litt sliten.. Jeg ble fryktelig stressa av den klokka. Timene som skulle følges. Klokka ditt skulle vi spise og klokka datt skulle vi ut. Jeg syntes det ble et pes. Det ble liksom ingen ro - som jeg var vant med fra da jeg drev mitt eget firma. Der kunne jeg jo ta alt i mitt eget tempo - og så drømte jeg meg jo altid bort mens jeg sydde. Hjernen min fikk boltre seg i tanker og minner hele dagen!

I India så jeg jo at læringen var lagt opp helt annerledes. De brukte Montesorrimetoden - og og ungene lærte de forskjellige tingene etterhvert som de ble modne for kunnskapen.

Bildet har jeg tatt fra mitt første besøk til India i 2012

Jeg begynte igjen å søke etter noe annet å gjøre. Hjernen jobber på vettu - og hjelper deg å finne løsninger; - "Hva med å lære bort til andre å sy?"

27 september 2025

Starten på en ny hverdag

Denne bloggen; PÅ TÅ HEV

- vil fra nå av bli viktig for meg i livet mitt. 

For jeg vil dele med deg - det jeg har lært, i denne bloggen. Det skal ikke koste deg noe. Jeg vil du bare skal lese og bli vis. 😉

Jeg har alltid hatt interesse for psykologi. Høsten 1982 startet jeg på Dragvoll i Trondheim for å ta Examen Philosophicum eller bedre kjent som "forberedende".

Jeg måtte ha 3 fag og ett av dem jeg valgte var psykologi - og det andre var filosofi. Kjempeinteressant. Men jeg var ingen student som passet for studieforberedende fag. Det ble søm og tekstillære som ble mitt hovedfag. For jeg leste på "feil Sokrates" på universitetet og jeg strøk med glans! 

Men interessen for psykologi fortsatte jeg med. Jeg liker å filosofere også - og spekulere på hvordan ting henger sammen. Jeg leser alle slags bøker om temaet og ser dokumentarer på nettet om psykologi og hvordan hjernen fungerer - og det er MYE jeg nå endelig har forstått - som jeg vil dele med deg. Puslespillet i hodet mitt har blitt ferdig lagt - og bokstavene i Scrabble har liksom falt på plass.

For jeg liker å dele mine tanker med andre. Jeg mener det er sånn vi utvikler oss. Å sitte hjemme alene og kverne på de onde tankene er ingen god medisin. Noe som ofte kan bli altfor mye for en stakkars hjerne.

Det er derfor jeg nå lager denne bloggen. For jeg vil dele med deg de tankene og erfaringene jeg fikk da min verden raste sammen (igjen) og jeg fikk diagnosen Menieres i 2020 og ble ufør.

Men jeg er jo en sta person og ville liksom ikke akseptere det legene sa til meg.

Så jeg satte meg inn i hvorfor noen ble friske - for sykdommen kunne jo " brenne ut" - fikk jeg vite. Jeg hørte at noen her på Røros også hadde blitt friske av menieres, at den personen hadde begynt å jobbe igjen. Hm.. Hvordan klarte hen det?

Så ble jeg kjent med en flott dame - som nå har blitt en god venn - og hun fortalte meg at hun ble frisk av diagnosen og at hun nå lever et helt vanlig liv! Jeg så det jo selv. Hun kvitret avgårde og svingte seg rundt!

Hvordan er det mulig? Dette måtte jeg finne utav!

Så min nye hverdag med søken etter "sannheten" startet. Sannhet skriver jeg i anførselstegn - for din sannhet er kanskje en helt annen?

Min sannhet må være forankret i Vitenskapen. Det er viktig for meg. Dette er ikke noe jeg bare må ha tru på - eller bare ha håp om. For jeg vil bli bedre ved hjelp av "Tro, Håp og Vitenskap". Det har alltid vært mitt mantra her i livet.

Jeg fant også denne podcasten; Jakte på Endorfiner - der Aleksander forteller at han sprang seg fra sin Menieres! Han trengte heller ikke høreapparat noe mer - for Tinnitusen forsvant og hørselen kom tilbake! Hjelpes. Går det an? Når han sier det - så tror jeg jo på det. Kan noen lyve om sånt? - og måtte jeg begynne å springe maraton? Jeg ble litt svett av tanken faktisk. 

For livet mitt hadde nå blitt så innsnevret. Legen min sa at fra nå av måtte jeg ta det med ro! Slik at Menieren ikke ble trigget slik at jeg skulle få flere anfall. Jeg lå på sofaen og ventet på å bli frisk. Som man gjør når man får influensa. Da legger man seg under dyna. Tar en paracet og venter på at det hele går over.

Men det gikk jo aldri over.