Sansene våre

Inntrykkene hjernen får hele livet kommer fra sansene våre. 

Det vi ser, lukter, hører, smaker og føler - både taktilt (det å kjenne på noe godt) og det å bli befølt.

Derfor skal vi bruke alle de sansene våre nå - for å hjelpe kroppen vår å bli frisk.

Det høres jo enkelt ut - men det er litt vanskelig i starten - for man har ikke brukt de sansene så mye bevisst utover i livet. For når man jobber og har familie - så går det i ett og man går liksom på autopilot. Man gjør det samme dag etter dag - og man reflekterer ikke nevneverdig at det er faktisk Turan som tælle.

Siden jeg har vokst opp med turer hver helg, har jeg den vanen fra starten av mitt liv. Jeg skriver mer om det i dette innlegget. Men jeg har liksom aldri tenkt over at det var så viktig for å holde meg frisk. 

For det er veldig deilig for hjernen å gå på turer ute i naturen. Her kan du lese mer om hva hjernen liker.  

Bildet er fra Store Norske leksikon - https://snl.no/Ole_Brumm

For der ute i naturen får hjernen motta mange sanseinntrykk på engang - fra de 5 viktigste sansene våre; ( vi har fem sanser, men mange vil også regne likevekts- og bevegelsessans som egne sanser.)

* 1) Du ser rundt deg selv der ute i naturen. Øynene dine veksler mellom å se på stien foran deg når du går - og horisonten langt der borte i det fjerne. Øynene får faktisk litt gymnastikk samtidig. I tillegg får du trent balansen din. 

* 2) Du hører på alle lydene i skogen / eller på fjellet. Fuglene som kvitrer eller bekken som klukker forbi. Hjernen får tilbakemelding fra ørene dine om at det er trygt og godt å gå på tur. Ingen farer i nærheten.

* 3) Du lukter skogen veldig godt - og kan faktisk kjenne at naturen er i ferd med å endre seg. Det begynner å bli høst. Man kjenner det på lukta. Hjernen får gode stimuli hele tiden fra nesen.

* 4) Du setter deg ned på en fin plass og tar frem matpakka og en god kopp med noe varm drikke. Aldri smaker vel den matpakken bedre enn når man er ute og på tur? Munnen liker det som blir servert og sender gode signaler til hjernen.

Hvis man i tillegg tenner opp et bål - så skjerpes sansene enda mer. Det er lyder fra bålet, du kan se på flammene. Det lukter røyk og bålkos. Du kan steke den osteskiva over bålet, slik at den smaker enda bedre. Du tar en skikkelig pause fra ALT - og hjernen elsker det.

Har du med en venn eller familiemedlem på turen - så antar jeg at det er gode samtaler mellom dere på den turen? Walk and talk er et kjent begrep i psykiatrien, som faktisk fungerer veldig godt på oss alle. Man går ved siden av hverandre og ser ikke hverandre i øynene. Det hjelper faktisk på enhver samtale noen ganger. 

På fosterhjemskurset lærte vi også å snakke sammen med barna i bilen, når man kjører avgårde. For da ser man heller ikke hverandre i øynene og fosterhjemsbarna, eller barn generelt, synes det faktisk er enklere å snakke om ting akkurat da. Er bilturen lang i tillegg, så har man god anledning til å smette inn en god samtale.

Så hvilken sans mangler vi da - når vi er på tur?

Egentlig bruker vi den siste av våre 5 hovedsanser når vi går på tur også. 

* 5) For det er berøringsssansen vår. For vi blir jo jo berørt av klærne våre når vi går på tur også. 

Jeg er sikker på at du valgte en behagelig turbukse når du skulle gå på tur? En som du kan bevege deg godt i? En som det ikke er så farlig med om den blir litt skitten, når du setter deg ned i lyngen? Skoene er sikkert noenlunde tilpasset turen? Du bruker ikke ta på de trange selskapsskoene på tur? Lue er sikkert med i sekken - i tilfelle det blir kaldt når du setter deg ned? Hansker eller votter, for ikke å fryse. En vindtett jakke eller anorakk, er på. Kanskje det regner og du trenger en regntett jakke..? Alt dette stimulerer berøringssansene dine. Du har bare ikke tenkt på det før. For det handler om å ha det behagelig inne i de klærne du har valgt å bruke.

Til sammen er dette superfint for hjernen; at du går ut på tur. 

Det trenger absolutt ikke være langt. Opplevelsen kan også finnes i 100-meter-skogen din. Det vil si den lille skogen du har, like ved der du bor. Jeg sendte ofte mine barn bort i 100-meter-skogen vår - nedenfor nabohuset vårt der vi bodde. Da fikk de matpakke med og de gikk på oppdagelsesferd der ute sammen. De storkoste seg. Der har vi begravd både fugler og kaniner som vi hadde rundt oss og som døde en naturlig død. En 100-meter-skog er fint å ha.

Der kan man sitte og høre på stillheten. Finne roa og hjelpe hjernen til å ta en skikkelig pause!

Sammenhengen

Hittil i denne bloggen har jeg prøvd å forklare deg sammenhengen mellom hvorfor vi har blitt syke av alt som har skjedd oss i livet, og hvordan vi skal forstå at dette har en sammenheng med den kroniske diagnosen vi har fått.

Det er ikke enkelt å forklare det på en enkel måte. Så jeg repeterer litt kort her; for alt skjer i hjernen vår.

Det er hjernen som får signaler fra sansene våre - slik at hjernen som ligger inne i kraniet skal klare å tolke om du har det bra eller om du har det dårlig. Har du det dårlig i livet ditt vil hjernen din huske på alt av det triste og ekle som har skjedd deg i livet - og sender videre ut signaler til kroppen din om at du ikke har det bra. Du kan få smerter både her og der - og magen blir i ulage. Man kan kjenne seg stresset og urolig og man kjenner seg uvel på forskjellige måter. 

Man kan bli svimmel og ør i hodet. Man kan føle seg helt utslitt og får problemer med å tenke klart. Man husker dårlig og man klarer ikke å planlegge. Man får hodet fullt av tanker om sykdom og alt som værre er og man får ikke sove. Man får plutselig hjerteklapp og angstlignende symptomer.

Man hører dårligere og får tinnitus. Man blir vàr for både lys og lyd - og det er vanskelig å forstå hvorfor.

Bildet er fra "Studenter spør".

Man tror jo at man er skikkelig syk! Noe må jo være feil et sted i kroppen? Så man går jo selvsagt til legen for å finne feilen. Man får skikkelig helseangst! Min fastlege var så tålmodig med meg og kalte meg jevnlig inn til timer med noen måneders mellomrom. Jeg fikk alltid siste timen - slik at vi kunne sitte litt lengre, hvis jeg følte behov for det.

Vi prøvde alt. Blodprøver og D-vitamin tilskudd. Hormon/Østrogen - tilskudd. Melatonin for å få sove bedre, med mere - men ingenting hjalp nevneverdig!

Så jeg søkte selvsagt andre måter å bli frisk på. Man gjør jo det. Man blir så fortvilt. Så jeg fikk tips om en behandler som var så flink. Alternativ behandling er noe flere syke oppsøker for å få hjelp. Som du ser av linken var det 25 % av oss i 2022 som benyttet seg av alternative behandlere. 

Det hjelper jo en liten stund. For man får positive tilbakemeldinger på at man blir bedre. Man får håp og man støtter seg selv med å tro på at dette hjelper på. Så det gjør jo det, men som regel faller man tilbake til gamle tankemønstre og man kjenner at alle de pengene man har brukt ikke hjalp noe særlig. Men det var godt der og da. Men man klarte ikke å bli frisk.

For man blir frisk når man skjønner sammenhengen - at kroppen blir syk når man ikke har det bra inne i hodet.

Når jeg skjønte det - så snudde alt seg. Jeg tok jo det kurset Reign of Pain i sommer - og plutselig ble det så enkelt for meg. Nå tenker jeg at dette skal jeg få til. NÅ skjønner jeg hvorfor jeg har gått på veggen flere ganger i livet mitt - og nå vet jeg at jeg skal klare å ikke la det skje en gang til!

Sorg

Sorg har vi alle opplevd en eller flere ganger i livet.

Kjærlighetssorg er vel den mest kjente måten å ha det vondt i hjertet når man blir dumpet av kjæresten eller man selv velger å splitte opp et parforhold. Alle vet vi at det går over. Etterhvert. 

Men det tar tid å venne seg til å være uten den man har vært kjæreste med - uansett alder på kjærestene eller hvor lang tid man har vært kjærester.

Linnea Myhre har en fin Podcast på Nrk radio - som tar opp akkurat dette med Kjærlighetssorg. Intervjuet med psykolog Sissel Gran forklarer veldig godt i den episoden hvorfor kjærlighetssorg gjør så vondt i kroppen. 

Bildet er fra www.Nrk.no

Jeg syns du skal høre på denne episoden og kjenne etter om det ikke er de samme følelsene du også har når du får en sykdomsdiagnose som er kronisk? Man blir veldig sorgfull da også. For livet ble liksom ikke helt som man trodde. Man får faktisk en livssorg.

Denne sorgen opplever man også når man får syke barn eller det skjer noe i livet ditt som snur opp / ned på alt som det daglige livet ditt engang bestod av.

Man kan også kjenne på sorg når man får en diagnose som gjør at man mister nettverket sitt på arbeidsplassen. I dette innlegget med psykolog Atle Dyregrov snakker de om akkurat dette. Jeg kjente på en utrolig sorg over å bli ufør og ikke skulle jobbe mer. Jeg skjønte at det å gå hjemme ikke kom til å bli noe bra for meg. Jeg trenger å engasjere meg i noe på daglig basis.

Som fosterforeldre så snakket vi endel om endring av livet på grunnkurset. For plutselig blir livet til familien snudd opp ned og man får helt andre rutiner og du må kanskje omstille deg i full fart for å få til å henge med på alt som skjer. For det er lurt å være forberedt på det som skal skje. Da blir det ikke så heftig å forholde seg til den nye livssituasjonen.

Dødsfall i nær familie eller venneflokk er også en type sorg som man skal forholde seg til flere ganger i livet. Hvordan takler man det? Klarer man å fortsette livet på en ny måte?

Man kan miste noen kjære etter lang tids sykdom og man kjenner kanskje på at man på en måte er mer forberedt, enn når det skjer akutt ved ulykke eller et raskt sykdomsløp.

Da jeg ble syk med Menieres - var jeg på bedringens vei. Alt så helt fint ut. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv. Jeg ble 60 år og skulle feire med familie og venner. Uka før feiringa døde min beste venn fra barndommen helt plustelig. Han skulle jo komme i min bursdag! Vi skulle feire og ha det hyggelig sammen. Men så kom han ikke. Jeg ble helt apatisk. Skjønte ikke det som hadde skjedd, og vi feiret min bursdag og skålte til minne om min aller beste venn! 

Etter feiringa fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg ble helt utafor og savnet han så inderlig! Jeg savner han fortsatt - for han har vært der i hele mitt liv. Helt fra da vi var barn. Mamma var hans dagmamma mens moren hans var lærer på skolen. Vi var veldig gode venner hele livet og vi støttet hverandre i livets opp- og nedturer. Vi brukte å snakke mye sammen om livets utfordringer og hvordan man skal takle det. Han var en god motivator og kom alltid med gode råd. Jeg savner han fremdeles. Men nå klarer jeg å tenke på han uten å bli helt tårevåt og oppgitt over at vennskapet vårt skulle ta en sånn brå avslutning.

I intervjuet med Sissel Gran - som jeg har linket til tidligere i dette innlegget - så snakker hun mye om hvordan man skal klare å gå videre. Derfor synes jeg at den episoden virkelig er verdt å høre på. For dette gjelder ikke bare kjærlighetssorg.

Håper du kan få noen tips også. For det fikk jeg. Kjente igjen mange av de følelsene som ble nevnt i det intervjuet.